Man går til visningen med stor forventning da regissør Julian Schnabel jo lyktes strålende med filmen «Dykkerklokken og sommerfuglen» (2007). Men akk, nå har han en manusforfatter som ikke begriper at en film trenger en samlende handling.
Er det umulig å filmatisere hendelser gjennom flere generasjoner? Ikke nødvendigvis, det krever bare mye mer. Regissør Denis Villeneuve har greid det i «Incendies» (filmfestivalen i Tromsø). Han lar et søskenpar fra Canada nøste opp den hemmelige historien om sin mor i et krigsherjet Libanon på 1980-tallet. I «Miral» er grepet som skal binde personene sammen gjennom ulike tidsplan, altfor svakt.
Det holder ikke at man får iscenesatt hvordan Hind al-Husseini i 1948 tok seg av 55 barn etter en massakre og deretter bygget opp barnehjemmet Dar al-Tifl al-Arabi i Øst-Jerusalem. Så spretter handlingen til Nadja som rømmer etter å ha blitt misbrukt av sin far. Så må vi følge hennes ulykkelige nedtur, for omsider å ende på nevnte barnehjem der Nadjas datter – Miral – havner. Her er endelig hovedpersonen!
Men hun spilles av den indiske stjernen Freida Pinto (Slumdog Millionaire) som under filmfestivalen i Berlin prydet en gedigen reklameplakat på Potsdamer Platz. Den unge damen er vakker, ja visst, men klarer aldri gi noen dybde til 17-åringen Miral.
Sånn er det hele veien. Hiam Abbass forsøker å se stadig mer krumbøyd og eldre ut i rollen som den godhjertede Hind, sudaneren Alexander Siddig spiller overdrevent langmodig og snill som Nadjas kone, Vanessa Redgrave og Willem Dafoe er hanket inn til biroller for å gi filmen oppmerksomhet. Og filmbyrået som har kjøpt co-produksjonen fra Frankrike/India/Israel/Italia, tror at vi nordmenn vil fatte interesse for en handling som stanser med Oslo-avtalen i 1994. Velment. Men ikke godt.