Jeg mislikte «Eat pray love» på kino, så da jeg skulle se filmen om igjen på Blu-ray, bestemte jeg meg for å anvende et midlertidig sminka blikk. Arild, du har østrogen nok i kroppen til kanskje å begripe hva de andre fant i denne filmen.
Her er resultatet. Det er en vennlig spontan-refleksjon etter møtet med den åndsreisende Julia Roberts, og Aftenbladet har ikke ansvar for de synspunktene som kommer til uttrykk.
Jeg tror kvinner liker filmer som framstiller dem slik de skulle ønske de hadde det. Ikke i et insekt-univers langt borte fra dem, ikke i et heltetett action-eventyr, ikke i en sosialrealists sentimentale synd-på-verden, men i en idealisert hverdag der kvinner opphever hverdagen ved å gå rundt og være spesielle. Kvinner er annerledes enn menneskene. De har bevissthet om seg. En mann aner ikke om han har tjukke lår, men en kvinne vet det på centimeteren uten målebånd. Filmer for kvinner må være annerledes.
Filmen heter «Spis be elsk».
Kvinner spiser slik de elsker. Menn gjør ikke det. Kvinner tror at menn dessverre elsker slik de spiser, men stadionpølsegrafserne elsker faktisk ikke med begge hendene, og de tørker seg ikke på ermet. Menn er undervurderte når det gjelder elskov. Kvinner er nok overvurderte, men hvis man ser nøye på spisinga deres, er det mulig å finne fram til en erotisk logikk: De er faglig vurderende, ikke-supportersk entusiastiske, moderlig tilbakeholdne.
Om bønn: Kvinner er religiøse på det viset at de tror på kontinuiteten, og uten en høyere mening med alt i Universet finnes ikke kontinuitet. I «Eat pray love» snakker Julia Roberts med Gud: «Fint å treffe deg omsider». Hun er rørt over seg sjøl og sin kontakt med Gud, imponert over at nå hører Gud på henne, og føler at hun er sjenerøs og interessant som snakker med ham. Hjelp meg, Gud, sier hun tårefylt innsmigrende. Og Gud bør være litt takknemlig for å få hjelpe, for kvinner tilber seg sjøl med en slags nervøs ydmykhet. Sola sirkler rundt dem mens jorden sirkler rundt sola. And God spoke: Mmmm mmmm mm.
Elsk? Elske betyr egentlig: Bli elsket. En kvinne kan nok bli betatt av en mann, men det er for at han skal bli betatt av henne. Menn kan forestille seg lukta av sekreter, nikotin og svette mens gatedøra smeller mildt igjen, og de syns det er romantisk. Kvinner elsker mannen for hvordan han elsker henne, ikke for hvem han er. Hvis du følger Julia Roberts rundt i denne filmen, handler den sentimentale vekslinga i kjærlighetsliv bare om at menn ikke er så opptatt av Julia som de burde vært. Derfor gir hun dem en eksistensielt korrekt avvisning og leter videre. Dama jakter det totale, perfekte nærvær. Mens hun venter på å få den oppmerksomheten hun fortjener, kiler det litt i det femte hjertekammeret (gjett hvor) når hun hjelper de fattige og snakker til utenlandske barn. And God spoke: Mmmm mmmm mm.
I filmen er bare den første ektemannen perfekt: Da hun går fra ham, ydmyker han seg til det ytterste, men han har allerede avslørt seg som uverdig. Da gråter han i heisen. Han er den perfekte eks. Den angrende eks er det mest potente mannsidealet.
Julia reiser fra Italia til India og til Bali med en skjønn, ukebladsrosa selvoppholdelses-formel: «Jeg har aldri vært meg selv. Jeg har alltid vært med noen andre.» Med den erkjennelsen stuper hun ut i konstante samvær med en bråte mennesker, for hva er vitsen med å være alene hvis ingen ser det og kommenterer det?
«Eat pray love» er en kvinnefilm slik Italia er et kvinneland med et språk som låter som om det kommer fra en oppvarma eggstokk og menn som oppfører seg barnehagebarn. Dette er kvinnefilm fordi Julia og den svenske venninnen blir feite, og det er bare moro, for italienere liker det. Dessuten ser mennene på fotball, et fritidspåfunn som antakelig ble skapt av kvinner for at de skal kunne være sammen med venninnene og skoene sine av og til.
I India treffer hun virkelig en perfekt mann. Han er stygg og gammel og ulykkelig, og følgelig kan hun snakke med ham om følelsesmessige ting uten at det trenger bli sex av det. En god kvinnefilm bør ha en interessant mannlig venn. India byr også sjenerøst på deilig soning, for soning er det mest egosentriske som finnes. På Bali er verden bare useriøs, men der treffer Julia på Javier Bardem, og da orka jeg ikke mer, for han liker jeg.
På tross av interruptus-en ble resultatet av østrogen-kikkinga at den forhatte «Eat pray love» er en intens film. Julia Roberts’ rollefigur skildrer uten egentlige forklaringer den spennende, eksistensielle gåten at hun hele tida ser ut som om hun egentlig ikke ønsker seg noe. Hvis hun hadde sagt at hun var kåt, ville selv de romerske steinmurene ha ledd overbærende. Hun virker som en kvinne som lengter etter det som fantes før fullbyrdelsen av ting, da verden var våken og til stede, da fornemmelsen var frisk og uopplevd, men samtidig moden og velholdt. Ei nyrydda stue kan se ut som om den er ny samtidig med at alle opplevelsene dine eksisterer i den.
Hvis noe av dette er i nærheten av sant, må «Eat pray love» være en av de viktigste filmene denne sesongen. Beklager ubebeiligheten, men takk for all fisken.
Følg meg på Twitter: @arilabra