Dere husker at Snøhvit var ei stakkars prinsesse som ble totalt forgifta av stemora sin fordi hun var så pen. Jo, det husker dere. Den historien oppsto da stemødre var sjeldnere enn skomakere, unntatt muligens i hoffet. Det er ikke sånn mer, og stemødrene er antakelig den største interesse-organisasjonen i verden. Så i denne litt rare amerikanske tegnefilmen er Snøhvit ei heks. Den bortskjemte jentungen ville hatt godt av en mor, men den veldedige solskinnsdronninga døde fra dem, og derfor utviklet den bleike prinsesse-bitsjå seg til en slags bayersk clueless, som bare tenkte på festing og klær og sminke.
Ikke ett eneste fattigslig barnehjem ville hun besøke, og barna led skammelig under fraværet.
Så når Kongen kanskje vil gifte seg igjen, er det ikke fordi han er blitt ganske kåt etter seks års abstinens, det er for at jenter trenger en mor som kan tvinge dem til gode gjerninger. I filmen får ei stygg, mørk dame som kanskje kunne vært fra Romania, den ideen at speilet skal funke som ansiktskirurg, og før noen kan si Rumpelstiltskin med nyfelte fortenner, ser hun ut som død dronning og kan komme til å lure pappa. Ja, det er med en prins. Han er snill som Knut Arild Hareide, men rir bedre. Ja, det er med dverger. De deltar i oppdragelsen. Det er liksom ikke grenser når det gjelder kvinner: Overalt hvor de kommer, skal noen lære dem å leve.