Filmen om den postrom-sjenerte amerikaneren Gulliver (Jack Black) som ved en reisejournalist-svindel havner i landet Lilleput, er et hysterisk stykke overstadig film-mekking uten sjarm, spenning eller romantikk. 3D-en er konstant, og CIA forsøkte å komme inn i Galaxy-Tab-en min når jeg så ned på den med de skumle brillene – det flasset i grønt og gult, og siden jeg var nede i sal 7's kontaktløse middelalder-helvete, blafret satellitt-ikonet desperat.
Da filmen kom til speedbåtkjøring på Bermuda, ble jeg pina colada-kvalm og måtte sette meg bakerst i salen med lavt blodtrykk og netthinne-kollaps.
Gulliver våknet med små soldater på engelsktalende soldater på magen, så da vet du hvordan prinsesse Margarets morgener antakelig var.
Gulliver omgjør Lilleput til et slags Lille Amerika slik amerikanere gjør med utlandet, han involveres i søvngjengeraktige fortidskriger og skal redde kjærlighetslivet til en slags operette-hunk som helst ville hatt prinsessen.
Sjuåringene vil like to ting: En soldat forsvinner inn i rumpa på Black da han detter. Og han tisser først på slottsbrannen og deretter på den slemme generalen.