Det var en gigantisk idé å lage en grøsser om norske troll. Man kan ane konturene av framtidig næringsliv. Men troll skal ikke temmes med modererende mildhet, de skal tas alvorlig. «Trolljegeren» seifer ganske ettertrykkelig. Allerede ved å bruke den storarta komikeren Otto Jespersen i hovedrollen (nei, han er ikke troll) signaliserer den knisende regissøren at vi står overfor en spøk. Digresjon: Det finnes kanskje de som også oppfattet nazi-zombiene i «Død snø» som spøkefulle. Det var de ikke. «Død snø» var en seriøs dauingfilm fra grusomhetens teater, og den tullet ikke.
«Trolljegeren» er laget som mockumentar, en litt nedslitt filmstil som jeg og han med den digre tv-en begynner å bli lei av, omtrent som om alle komikere snakket som Harald Eia. En gruppe fiktive studenter lager en uforståelig dokumentar om en sær fyr som bor i campingvogn og muligens skyter bjørn ulovlig. Det er Jespersen. Han er majestetisk.
Filmen foregår i et deilig, klamt vestland der lyset ser ut som om det blei fora opp på vassent havregraut (ja, det heter et graut). Den ufser seg fra Hordaland til Sogn og Fjordane med blaute ferjevinduer, blaute dekk, allværsjakker og så dyster mose at den ser ut som pietistisk kjønnsliv. Studentene følger etter Jespersen, som har kamuflasjebukser, selbugenser og Indiana-hatt og klager på arbeidsforholdene. Han er nemlig offentlig trolljeger, en statstjenestemann som er så hemmelig at han kunne vært pensjonert politi.
Jespersen tar trolla med høyfjellssol, omtrent slik vampyrjegerne gjør. Han smører seg inn med trollmøkk for at ikke Aqua Velva-en skal bli oppdaga – og han tar ikke med seg kristne, for troll kan lukte blodet deres. Alle studentene benekter at de tror på Gud – men han med stavangerdialekten lyver, og dermed blir det ganske hårete der ute i mørke skogen.
Det er litt dumt at trolla ser ut som kinesiske suvenirer eller veikro-skulpturer i gips og tre. De burde vært mer detaljerte, de burde hatt tydeligere egenarter og de burde vært farligere. Det er også dumt at noen bestemte seg for å lage barnefilm, for her er mulighetene fantastiske til etnosentrisk grøsser med knivkutting av mage og horn gjennom auene og alle slags morbide folkedansting. Trolla burde ikke vært så dumme at de spiser sin egen hale; de burde vært lumske og smarte som handelsbetjenter og staurspikkere.
Men det er mye flott her. Den nye fotografdama er muslim, og jegeren er ikke sikker på om troll kan lukte henne. Trollene fiser overbevisende, og bergtroll og skogtroll kaster stein på hverandre i gjenkjennelige nabostrider. «Akkurat som mennene i Egypt!» ropte sjuåringen begeistra. Ja. Nettopp. Jespersen bekjemper trolla med å spille salmer på full guffe i snø-ødet på Dovre, og det er aldeles deilig.
I det hele tatt var det med så mye mager, våt natur her at jeg begynte å lengte til sommerferien. Det er stilig og ubekvemt i Norge. Det er flott med parafinkomfyrer og stearinlys og et geografisk konfigurert poesimørke som skaper diftonger. Mallorca er bare ei solseng for tømmermenn.
Følg meg på Twitter: @arilabra