«Gunnar goes God» består av tre deler: Skildring av det hektiske middelklasselivet rundt forbrukerkarusellen, besøk i et koptisk kloster i Egypts ørken, og oppsummering hjemme igjen om hva livet nå bør fylles med.
Hall Jensen vinner på at han trekker inn sitt eget team – den ikke-troende produsenten Elin Sander, den muslimske fotografen Zulfikar Fahmy, lydmannen Øyvind Rydland – slik utvides spekteret av refleksjoner rundt meningen med livet. Sirklingen om den pretensiøse regissøren blir mindre, særlig i den altfor lange førstedelen. (Men hvorfor snakker Hall Jensen med engelsk fortellerstemme når de andre snakker norsk?)
Møtet med munkene i det avsidesliggende klosteret er fascinerende – de spiser ett måltid om dagen, sitter gjerne for seg selv i en hule, og er overbevist om at et liv vendt mot Gud er mer virkelig enn det vi strever med her og nå.
Hva gjør så klosteroppholdet med filmteamet? Den dyktige lydmannen føler han er havnet i et dødskjedelig fengsel, produsenten har aldri sett ansikter utstråle slik godhet som hos munkene, og den stressete fotografen får ved soloppgang sitt livs opplevelse av stillhet og lys.
Og Gunnar? Man må rose hans tapre innsats for å komme på innsiden av religiøsitet. Like fullt er det skuffende at konklusjonen hans ved hjemkomst fortsatt er preget av «incurbatus in se» – innkrøkt i seg selv. Nå skal han ikke snurre på forbrukerkarusellen mer, nå skal han lytte til stemmen inni seg.
Søndagsskolens barnelærdom sa at meningen med livet er å elske Gud og sin neste som seg selv. Hvis det bare blir «seg selv» igjen, har Hall Jensen tapt innsikten fra klosteret i Egypt.