En nydelig grunn til å se «Jeg reiser alene» er prestasjonen til åtte år gamle Amina Eleonora Bergrem i rollen som snart sjuårige Lotte, den ukjente datteren til Jarle Klepp. For øvrig har Stian Kristiansen laget en viktig film, skjønt han kanskje ikke helt forstår det selv.
For hva er nå dette egentlig – en romantisk komedie der student i litteraturvitenskap, Jarle Klepp, skal finne ut hvilken dame han kan krype til køys med på neste fest, uten at forholdet blir plagsomt forpliktende?
Eller er det situasjonskomikk rundt vil-ikke-bli-voksen-generasjonen, illustrert ved den unge Proust-forskeren Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) som heller vil glitre med en høytsvevende artikkel i Morgenbladet enn leke på golvet med en datter han ikke visste at han hadde?
Til å begynne med er «Jeg reiser alene» begge deler. Kjæresten Herdis (Ingrid Bolsø Berdal) vikler det til for seg og Jarle, mens Jarle gremmer seg over å ha fått en unge på slep som hindrer ham i å bruke tid på Proust og vinne tilbake dama. Kristiansen får det hele godt fram, skjønt av og til blir han overtydelig, som i busscenen ut til flyplassen da Jarle skal hente datteren.
Det er inn i denne selvsentrerte, jeg hadde nær sagt barnefiendtlige verden at Amina Eleonora Bergrems dypt alvorlige ansikt trer fram. Igjen og igjen makter hun å meddele seg til oss: «Ja men, pappa, hvor skal jeg gjøre av meg da? Jeg har jo ingen steder å reise.» Det gjør vondt å se.
Her må den lille hjerteknuseren av en skuespiller, unge student Larsen og regissør Stian Kristiansen dele æren for å ha skapt et knippe knallgode scener. De viser hvor lite en 25-åring begriper som ikke har tatt ansvar fra første øyeblikk sædcellen hans traff blink, ganske enkelt fordi hans forfyllede hjerne ikke ante hva han bidro til.
Idet man et sted midt i filmen tar alvoret innover seg endrer den karakter og blir til et tankevekkende drama. Skikkelsen som redder det hele fra å bli overfladisk visvas, er Jarles mor og Lottes farmor (Trine Wiggen). Hun er et voksent menneske som fatter at ikke bare lått og løye, men også vilje til nærvær må til for å ta vare på et barn. En scene i en kirke er glitrende i så måte.
Men samtidig blir det synlig at Kristiansen tidvis vakler: Er dette Jarle Klepps historie om å lære å bli glad i en unge, eller er det Charlotte Isabels fortelling om å vokse opp i en verden der den ene forelder etter den andre svikter? Dernest blir spørsmålet om vinglingen mellom komedie og drama, mellom Jarles perspektiv og Lottes perspektiv ødelegger for den kunstneriske helheten.
Mitt svar er at det holder akkurat. Hvor mye Pål Sverre Valheim Hagen, Marko Kanic, Marte Opstad Aarseth og Henriette Steenstrup enn bidrar i sine biroller, tar Amina Eleonora Bergrem prisen. Hadde ikke hun kjempet slik hun gjør for barnet i denne historien, ville den sprukket opp i alle sine deler og falt død om kull.