Ideelt sett ønsker alle vi liberale, forsonlige, kulturelt relativistiske fredsønskere at satire skal ramme demokratisk. Til og med innesnødde pensjonerte skolelærere med krykkegnag i armhulene og bosted i Flatdal bør få sin satire, for ellers blir det urettferdig. «Four lions» er i norsk sammenheng en urettferdig film, for den herjer bare med militante islamister og selvmordsbombere. En annen gang tar humoristene forhåpentlig Nato.
Filmen handler om fire politisk forvirra muslimer i England. Den mest oppegående av dem er blitt plutselig grepet av behovet for jihad, og han vil sammen med sinte venner arrangere selvmordsbombing av ett eller annet i England. Det starter med at de lager trusselvideo i ei litt trist dagligstue mens de krangler om hvorvidt et lite leketøysgevær skal bli med i bildet og dessuten er batteriet i ferd med å gå ut. Dette kan ikke gå bra, så å si.
I neste øyeblikk spiser de sim-kortene sine rå for ellers kan CIA spore dem også etter at de er blitt tygd og har havnet i fordøyelsen. Den store, enkle arbeiderklasse-islamisten får så vidt være med, for han lot seg filme av TV da han laget en Twin Towers kake i 2001. Den oppegående familiefaren som forklarer sønnen at den lille løva i «Løvenes konge» drev med jihad, drar til Pakistan på terroristleir og skyter dessverre bazookaen baklengs da han skal forsøke å knerte en klone. Imens har folka hjemme kjøpt inn gigantiske mengder blekemiddel til bomber – den ene kamuflerte seg ved å bruke IRA-stemme. De kommuniserer med terroristsjefene i Midtøsten ved å lage egne figurer i et lundefugl-spill for barn på nettet (kopiert av Penguin-klubben), men finner fremdeles ikke ut hvem de egentlig skal bombe.
Filmen er detaljrik og poengtert, den er grotesk og vanvittig så du nesten får dårlig samvittighet. Briter er greie folk. Men når de slipper humoren sin løs, kommer den elokvente ondskap fram. Ingen kan drite ut folk med så hensynsløs kvasshet som briter. Det er uimotståelig vittig når de tester bomba ved å henge den på ei kråke for å sprenge et dokkehus som skal se ut som en sexbutikk. Det er utrolig da den bombebærende fjerde-løva snubler over en sau og vel, se sjøl. I de fleste satirer blir kvinner framstilt som de fornuftige, siden de er små og ikke kan ta vare på seg sjøl. Ikke her. Den blide, omgjengelige kona til hovedmannen smiler forståelsesfullt og syns det er fantastisk at mannen skal begå selvmord.
Filmen er viltert absurd, og her kommer den politisk korrekte ånds-appendiksen: Filmskaperne har fanget en form for kulturell galskap som egentlig kan ramme oss alle. Til og med de gamle egyptere. Eksemplene er for tallrike til å være tilfeldige: Mennesket er et upålitelig flokkdyr som kan finne på ting du aldri ville ha innbilt deg. Det er også et surrealistisk påfunn å sende av gårde sønner for å krige i Afghanistan hvis du bor i Norge. Nordmenn går intellektuelt, politisk og moralsk amok ganske ofte, og den reservasjonsløse gruppe-galskapen som «Four lions» skildrer, kunne like gjerne vært tre nettaviser og fire stortingsrepresentanter som oppdaget en schæfer som bare ble fora med kattemat.
Monty Python forsøkte å si om «Life of Brian» at den ikke handlet om Det nye testamentet. Det gjorde den nok. Men den handlet også om generelt, religiøst hysteri. Det gjør også denne.