«Piranha» består av to filmer. Den ene er en «Haisommer»-kopi der den bagelsmjuke Karate Kid-tenåringen (i 1984) Elisabeth Shue spiller lensmann som sjøreiser med de vittige seismologene på et vann midt i Arizona og oppdager at monster-piranhaene fra amalganetiden er løs igjen. Det er en streit og litt uggen spenningsfilm, for på en holme sitter småungene hennes uten båt og for øvrig er det mye å holde orden på.
Den andre filmen går på ett eller annet. I scener som ville ha ført til at Mattilsynet invaderte Norturas anlegg på Lura, rives formidable mengder av ungdom i lett badetøy så mye i stykker at selv vegetarburger virker som en kannibalistisk utskeielse etterpå. Det ser aldeles for jyslig ut, og visuelt beveger filmen seg så langt utforbi det som kunne ha vært ufsen splatter at det egentlig blir umulig å se den. Av grunner som jeg aldri kommer til å skjønne, dumper handlingen dessuten en parodiert porno-regissør og to skinndyppende seksualitetsblottere i filmen, sånn at de som med nød klarte slaktinga, vil bli underholdningshemmende flaue av nakensvømming.