Man skulle tro at et så erfarent selskap som Walt Disney benyttet den beste manuskompetansen. Likevel virker dramaturgien i åpningsscenene ufattelig hjelpeløs. I et voldsomt tempo fortelles det om hvordan en dråpe fra solen (hva er nå det for noe) faller til jorden og blir til en magisk blomst. Ei ond heks snylter på blomsterkraften for å holde seg evig ung.
Og som om ikke det var nok, blir vi i like stort tempo fortalt at blomsten hentes til slottet for å redde prinsessen som dronningen føder. Vips stjeler heksa barnet og aler det opp som Rapunzel. Nå sitter den magiske foryngelseskraften i håret hennes.
Puh. Da resymeet omsider over, kan filmen begynne med scener og samtaler og utvikle en konflikt: Hvordan skal ungpiken med den gedigne hårmanken våge å gjøre opprør mot sin påstått kjærlige, men falske mor?
Det tar tid å bli venn med det animerte uttrykket. For å understreke hovedpersonens uvitenhet og naivitet i møte med verden utenfor tårnet der heksa har stengt henne inne, har hun øyne store som tinntallerkener. Det blir i lengden for søtt.
Det tar også tid å forstå hvorfor prinsen i det opprinnelige eventyret her er blitt til en simpel tyv som Rapunzel slår seg sammen med. Men også han er snilt tegnet for at forvandlingen til edel skal kunne svelges.
Men ok da. Regissørene Byron Howard og Nathan Greno har lagt inn dyr som besørger komikk, som en snill kameleon og hesten Max som skifter side. De to likte jeg etter hvert best.
For øvrig befolkes filmen av diverse soldater og småskurker som heksa allierer seg med. Så pøses det på med påfunn, og snipp, snapp, snute – der lander det hele i en lykkelig omfavnelse.
Må det gjøres så søtladent?