«Kommissarie Späck» er faktisk et ganske godt forsøk på å lage en parodi på svenskenes egen Beck-skikkelse. Før filmen står det riktignok at den vises i ADHD, men det er ikke sant, for egentlig har filmskaperne holdt igjen i større grad enn de utagerer.
Det stora mistaget er at filmskaperne aldri har skjønt Beck-skikkelsen. I den svenske krimserien er alle folka så sosialdemokratisk, nerveslitende deprimerte som om de nettopp snakket med Nav-ansatte og hadde grunn til det. Beck sjøl er ikke bare en konstant gledesdreper, han er en psykologisk zombie som for lengst har gitt opp verden, livet, våren, rettferdigheten og ketchup på pølsene. Beck-skikkelsen er en mentalhygienisk urovekkende skandinavisk stereotyp, han er et bunadspåfunn som avspeiler den nordiske puritanismens absolutte livslede. Det tar ikke filmen vare på. De gjør ham matglad. Beck spiser ikke, for det kan føre til glede.
Men hvis vi glemmer at dette skal være en Beck-parodi, går det bra. Gunvald Larsson blir nokså stilig karikert, det dukker opp en motorsyklende og småsparkende Salander-skikkelse og historien starter med at en fyr blir drept med tolv kjøkkenredskaper i brystet, deriblant en pepperkvern. Späck mener at de er på sporet av en serieselvmorder. Det er morsomt. Skurkene driver privatkopiering av film slik andre organiserer heroinfabrikker, for det finnes nemlig mange som er avhengige av piratkopiering.