Noen ganger er det ålreit å velge de kjekke filmene. Ei landsens servitørjente med mandigere stemme enn Morten Harket kommer til Los Angeles for å stå på scenen eller dø mens hun skjeller ut sjefen. Allerede første dag trister hun innom Chers burlesque-show der kvinner mimesynger i tettsittende, innsyns-orienterte kaklekostymer som ikke bare er politisk ukorrekte i alle kjente kulturer utenfor kafeen i Star Wars, men gir en illusjon av at klærne dukket fram da Lecter flådde ei frustrert frue.
Det er nå så. Hvis du syns kvinner skal gå i tøyer som tar vare på verdighet, kan du ta tidstoget tilbake til syttitallet og samle sømmelighetens sand i mokkasinene dine.
Sjøl om filmen beskriver en halvt tidløs tid for at ikke damene skal se altfor irrelevante ut, befinner vi oss i vårt eget, litt romslige kjønnsområde. Hovedpersonmannen (Cam Gigandet) er en bartender med kjøpemuskler og merkelig jentesminke langs øynene sine. Han sier aldri brumm, men blir dominert av forloveden på mobil og står tålmodig ved bardisken med usalta nøtter.
Stanley Tucci gjør en stor birolle som Chers høyre hånd i tilfelle den skulle ramle av hvis teipen løsner, og de tre bærer filmen: Christina Aguilera med sin velsmurte, scenefriske rett-framhet, Cher som en slags stående sarkofag og så Tucci med den smygende sjarmen. Jeg liker forresten ikke å drive gjøn med kirurgi, det er noe jeg gjør av plikt.
Cher har balsamert seg der hun følte for det, hun synger bra og har en myndig tilstedeværelse foran kameraet. Hun ser kunstig ut, men det gjør også de jentene som ikke gikk til doktor Rynke-Roberts.
Hvis du liker Beat for Beat-musikk, vil du også sette pris på sangnumrene. Det er en del soul-orientert gauling her, slik vi husker det fra Ivar Dyrhaugs defilering av Norges tusen Mariah Carey-kopier. Jeg likte det ikke, men var fremdeles imponert.
Historien er enklere enn et halvt år med tv-serier: Jenta fra landet roter seg borti den rike kynikeren, bartenderen elsker henne stumt og Cher griner over at noen vil ta fra henne klubben, en skjebne som dessverre ikke når helt opp i samvittighets-konkurransen akkurat denne uka.
Men vi aner at det vil gå bra. Mirakler vil redde avkledningsbransjen, og Christina vil få mjuklys-sex som likner forsinka sminkereklamer og antakelig bli gift. Ingen blir egentlig frelst. Ingen blir egentlig dypt rørt. Men jeg er fremdeles imponert av sangerinnen Aguileras evne til å bære en hovedrolle i en film.
Følg meg på Twitter: @arilabra