Med jevne mellomrom lager mannlige regissører filmer der de kan dyrke kvinnekroppen i sexscener. Det gjelder bare å få satt i gang en lidenskapelig forelskelse der tøyet kan rives av.
Fly og hans dyktige norske fotograf Harald Paalgard lar klær falle allerede i åpningsscenen. Motefotografen K (Sonja Richter) har tydeligvis en hang til å forevige mannekengene med brystene blottet.
Har Fly en tanke bak hovedpersonens yrke? Vil han si noe om hennes lengsel etter sex – til tross for at hun har et perfekt ekteskap hjemme i Danmark? Eller er det bare utvendig staffasje, lokkemat for våre øyne.
Ikke vet jeg. Snart dras K magnetisk mot en besnærende vakker, mørkhåret og gift polakk hun oppdager på en kafé i Paris. Men det noe konstruert med Flys manus: Fyren, mener K, ser ut som en mann hun hver natt har drømt om, ergo faller hun pladask.
Hvor naiv kan man bli, kan vi utenforstående si. Men det har utenforstående alltid sagt når det spontane og lidenskapelige begjæret lokker den forelskede til vanvittige handlinger, der selv eget barn kan skyfles vekk.
Likevel, hvor viril polakken enn synes å være, lar K seg blindt styre inn og fanges i et hjørne. Kjøkkenkniv, hyl og skrik blir ingredienser i et klimaks som når melodramatiske høyder mot slutten, akkompagnert av svulstig musikk.
Men forsøket på å lage gresk tragedie med voldsomme følelser strander. Sluttbildet, der en mannekeng igjen poserer foran kamera, signaliserer for meg at Ks blikk må høre til de overfladiske.
Derfor blir hun så skrekkelig lurt. Og vi skuffet.