Da ble krimløsningen presentert i en karusell av dårlig motiverte hendelser, noe som gjorde det hele temmelig ubegripelig.
Apelgren tilfører ny energi, først ved en heftig og godt spilt partyscene ved bassengkanten i en Bergens-villa, så ved diverse dramatiske scener hvori inngår mystiske biler som spaner og forfølger, samt et par unaturlige dødsfall og drap.
Sin vane tro blander Veum privatliv og etterforskning. Men i forrige film gikk kjeftingen fra politiførstebetjent Hamre på tomgang. Denne gang funker den bra. Trond Espen Seim og Bjørn Floberg har funnet tonen igjen, dialogene sitter godt og tilfører en dæsj svart humor. Det gir en fin kontrast til den ellers så dystre jakten på halliker, heroinsmuglere og annet kjeltringpakk.
I forrige film debuterte Lene Nystrøm som Veums kjæreste, Karin, men fikk lite å spille på. Nå viser hun seg mer fram, ikke bare i en avkledd sengescene med Varg, men også som en kvinne med store problemer i familien.
Skuespilleriet til Aqua-Lene er likevel noe stivt. Hvorfor bruker man ikke en velutdannet skuespiller i stedet for en kjendisartist?
Espen Hana har rollen som hotelleier Berner, og det lille man får se til ham, er greit nok. Dessverre blir skikkelsen for mye av en pappfigur til at han blir interessant som potensiell skurk.
En helt annen nærhet får man til svenske Alexander Karim i rollen som svart student i Bergen. Han balanserer nyansene utmerket og spiller svært godt.
Til sjangeren krim kreves en gåte som drives mot sin avsløring. I de dårligste episodene ramler troverdigheten raskt i grøfta, men i de beste kan vi nikke, ja, slik var motivet for at udåden ble utført av den og den forbryteren.
«Varg Veum – Svarte får» nærmer seg de beste på skalaen. Men av redsel for å røpe sluttpoenget har manusforfatter Trygve Allister Diesen gjort storyen akkurat så innfløkt at de løse trådene fortsatt dingler idet rulleteksten kommer. Så må man gruble på om de faller på plass i helheten.
Jeg kom til at de nok gjør det.