Jeg lovet meg én ting: Jeg skulle ikke skrive at «Love and other drugs» bare er laget for at Anne Hathaway skal vifte med den nakne rumpa si som et eplerundt, karbo-fritt fetisjist-agn. Den er for opplagt. Bare Oslo-anmeldere skriver sånt.
Men jeg kan skrive at Jake Gyllenhaal spiller en seksuelt avfeldig drittsekk som bare finnes i amerikanske komedier, og du ville ikke blitt forskrekka om han slapp buksene sine for å onanere på knærne til bussjåfører. Han er en triviell påfunn-mann etter Sex and the City-modellen, en hygienisk utfordring for alle som har hørt om klamydia og hennes sviende morgener.
Gyllenhaal spiller dessuten selger. Vi bor i et land der fjellvannet er friskt og sinnet sunt, og vi syns selgere enn pinligere enn rundbrennere. Etter hvert begynner han også å selge Viagra (og farmasøytfirmaet må ha betalt en bulliong for denne reklamen), og vi bor i et land der menn får ereksjon hvis de ser en kantarell eller et kvisthål, så Viagra er også pinlig. Det er mye å skjems av her.
Anne Hathaway ble laga for å spille den skøyeraktige nabojenta fra volleyball-laget til KFUK. Her inntar hun filmen med et voldsomt hår som kan brukes til å produsere strøm, invadere Grenada eller utslette bruken av hijab eller hamas. Det beholder hun gjennom hele handlingen, og det bruser konstant som en Caprino-installasjon. Hathaway starter med å vise edderkopp-bitt bryst og deretter fingeren. Hun har Parkinson, så hun kan fillefjonke med den usannsynlige pusemagneten så mye hun vil og ha mintgrønn fast-telefon. Slem jente! Bitter jente. Ingen vil være med meg for jeg er syk-trist.
Her er handlingen slutt. Det er med en vittig-overvektig bror som lytter når Hatty tar Meg Ryan-refrenget. Regn drypper på vindusruter med samleier innforbi og sørgemusikk, for snart skal Gyllenhaal si «jeg elsker deg», og det skal han nesten dø av. Musikken i filmen er som Spotify-lista til en som nettopp ble dumpet av kjæresten. Tilfeldig treff-igjen-scene bryter ut i heftig nynning. Deretter trist piano-musikk, som om Randy Newman stakk innom.
Hathway og Gyllenhaal er trivelige skuespillere, men dette er dustefilmen deres, og de kommer begge til å angre den bittert en mandag da de ser seg sjøl i speilet og lurer på hvem de egentlig ser.