Plutselig en dag kan jeg risikere at jeg står høyt i Kvinesdal og trenger veihjelp av en NAF-ansatt med eget bibliotek-kort, og så sier han: «Og du! Du liker sviskefyren Coelho og hans lamme aforismer! Du kan fikse din egen bil!»
«Veronika decides to die» er like fullt og med mild åndspåleggelse en innpåsliten følsomhetsfilm som ikke uten videre legger seg ned for å bli klødd på magen og siden sendt hjem. Historien starter med at Sarah Michelle Gellar forsøker å begå selvmord, men på grunn av farmasøytisk slurv blir hun reddet og sendt til David Thewlis-klinikken for mislykka livsfornektere. Der forteller David henne at hun snart skal dø av en aneurisme i hjertet, så hun har bare kort tid igjen.
Selvmordet er en poetisk-patetisk sak. Jentungen har valgt å dø fordi alle er så treige og allting går så fort. Det er politisk populisme på sitt beste: Hvis dere voksne, kalde nåtidsmennesker insisterer på plast-juletre, kveler jeg katten min.
Gellar sturer verdig. Regissøren Emily Young er britisk kvinne, så hun ser ikke at man ikke må nærfotografere hovedrollen for da likner hun en potetskulptur. Men det voldsomme deppetrynet får filmen til å føles troverdig når ladien fra lavlandet får det bedre ved utsiktene til en ikke sjølbestemt gå-bort. Om det er fluktfornemmelsene fra Thewlis’ uflidde arbeiderklasse-skjegg, om det er bakervaren Erika Christensens bisarre samtale-overfall, om det er innesperringen som gjør henne mildere stemt – hun begynner langsomt å passivt ikke-mislike hele livet. Det er også fordi hun elsker den triste katatonikeren Jonathan Tucker.
Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men handlingen utvikler seg med en slags Bernard & Bianca-barnlig solnedgangs-naivitet som det er vanskelig å mislike og umulig å ta alvorlig.
Følg meg på Twitter: @arilabra