Filmen er ikke laget i oljehovedstaden Stavanger – til det har den muligens for mye brodd mot hva det har kostet enkeltmennesker å ta opp det svarte gullet.
Faktisk er manus og regi ved to franskmenn, Mathieu Peteul og César Ducasse, sistnevnte gift og bosatt i Oslo. Og man skal ikke utelukke at utlendingens blikk på oljenasjonen Norge gir en annen, kritisk snert enn den vi innfødte klarer å komme opp med.
Det første som gir stjerne i boka og øyne på terningen, er bruddet med klisjeen om en ungdomsgjeng på vei inn i ødeland, på hyttetur, fjelltur, you name it, slikt vi har sett nok av i «Fritt vilt»-filmene, «Rovdyr» og «Død snø».
I «Mørke sjeler» rammes riktignok det første offeret på løpetur i skogen, men handlingen er likevel solid stedfestet til Oslos bygårder, gater og industribygg.
Det neste man kan berømme Peteul og Ducasse for, er hvordan de lar filmen vokse i betydning, fra en tilsynelatende tradisjonell seriemordergåte med opprådd politietterforsker i sløv aksjon, til et sciencefictionpreget mareritt der døde våkner til dystert liv og oljenasjonen Norge kanskje ikke er det beste land i verden likevel. Formørkingen av sjel og kropp blir grelt iscenesatt, gjerne til distanserte jazztoner.
Gradvis skapes assosiasjoner til det uniformerte universet i Bobby Peers' kortfilm «Sniffer», skjønt «Mørke sjeler» levner langt mindre håp om befrielse.
Skrittet fra det strengt realistiske over i det overnaturlige er avgjørende for filmskaperne, ellers ville vi pekt på ulogiskheter av typen hvorfor og hvordan dukker den egentlige skurken opp på åstedene? Hvem er han og hva vil han? Regissørene overlater til oss å fantasere og gruble i symbolske betydningslag dersom vi vil mer enn bare å grøsse. Jeg er likevel usikker på om det finnes noen dypere innsikt.
Skuespilleriet er stort sett bra, men musiker Morten Ravn (Morten Rudå) og etterforsker Askestad (Kyrre Haugen Sydness) lirer av seg håpløst stive replikker i korridoren første gang de møtes. Da går det langt bedre når Ravn møter en uteligger som blir strålende spilt av Karl Sundby. Bra!
Zombiesjangeren har nært slektskap til splatterfilmens blodsutgytelser. Det originale her er at det røde raskt erstattes av to andre farger: Det spys i svart og bores i oransje. Nok sagt.
Finalen der selvlært detektiv møter den onde oljehær er spektakulær og oppfinnsom. Men det merkes at regissørene sliter med å bestemme seg for når klimaks nås og punktum skal settes.
Summa summarum: En god firer til et originalt oljemareritt.