Jo. Det interesserer deg. På en uroende, halvsjenert måte er du intenst, hemmelig opptatt av det hvite lyset etter at hjertet slutter å slå. Men fordi du lever i en kultivert-ironisk, darwinistisk puritanerjungel kommer du antakelig ikke til å innrømme det.
Selvfølgelig betyr det noe at Eastwood blir 81 år i mai. En trent turvandrer forsøker alltid å se for seg terrenget der han kommer. Her er det. Eastwood gjør egentlig en Shyamalan, som antakelig kunne fått en pris som tiårets minst sexy avistittel. Men regissøren gjør det med sine finslige fortrinn og helt uten at han forfaller til spjåkete eksotisme eller filmatisk storartethet. Han har en særegen fornemmelse av mennesker, Eastwood. Det er som om han kjenner dem også når de ikke finnes. «Hereafter» er en av de mest beskjedne filmene jeg har sett.
Matt Damon spiller en så nedroa rolle at han til tider nesten virker uhyggelig. Den stillferdige arbeiderens tilbaketrukkethet er som en dvale. Du føler at mannen må snart eksplodere av ubrukthet, men han gjør ikke, for han ser og snakker med de døde.
Cécile De France spiller fransk TV-journalist. Da tsunamien treffer henne dør hun egentlig, og sjøl om hun blir gjenopplivet, fortsetter hun å oppleve det hvite lyset. Hun vil vite mer om det.
Frankie McLaren er en forstandig London-tvilling med rus-skadd mamma. Han mister broren Jason i en trafikkulykke, og går inn i en søkende døs, en slags stalking av den døde. Den sosiale tragedien rundt ham minimaliseres i retning rar og uvesentlig, for han har en død bror.
Filmen handler bare om at de tre menneskene nesten ikke gjør noe. Og det lille de utretter kan dere få oppleve sjøl. Filmen starter med en imponerende bilde-gjendiktning av en tsunami, og den er så realistisk at du nesten mister pusten. Du blir motivert av den, for døden er en rask og definitiv ting som alltid etterlater følelsen av at noen har rota bort bruksanvisningen for deg. Her en noe de ikke sier. Eastwood forteller om det.
Følg meg på Twitter: @arilabra