Og til foreldrene ville jeg ha sagt: Det finnes et slags kurs for dere i denne filmen, om hvordan mor og far egentlig skal være.
Eller la oss si det sånn: Hvis du syns «Twilight» er i overkant emosjonalistisk, kan dette være filmen din.
Emma Stone var med i «Superbad» og «Zombieland», men hun var ikke så tydelig som i «Easy A». Emma skaper den optiske illusjonen at hun er 179 cm høy, men hun har et søstersøtt tyttebærtryne med sakkarin-hake, og hun er i stand til å uttrykke seg med ord som er så lange at de ble forbudt på sms allerede under krigen.
I «Easy A» spiller hun den usynlige jenta i videregående. Godta nå det da. Men synligheten blir nesten røntgisk den dagen hun begynner å hjelpe forfulgte ved å late som om hun har sex med dem. Gi meg de feite, de homofile og de feige, og jeg skal tørr-stønne med dem med trusa hengende foran nøkkelhullet. Ryktet spres. Vi vet alle at ungdom ikke skal spre rykter, for da snakker ekspertene om dem på TV2 Nyhetene. Når de blir voksne får de jobb i VG Nett. De unge gjør som de vil. De gossiper.
På grunn av veldedigheten sin kommer Olive (Emma Stone) i konflikt med alle, spesielt den kristne jomfru-eliten, og etter hvert blir det så ille at hun griner i hunkens passasjersete.
Det kule med filmen er våryre og vakkert vitaliserte replikk-vekslinger som fører til gjentatt kos. Og gjentatt kos. Og best er Patricia Clarkson og Stanley Tucci som mom and dad, for de kommuniserer med dattera si med en relevant intellektuell uansvarlighet som ville ført til at apotekene gikk konk dersom familier faktisk ble sånn.
Det er ikke mye mer å si. Dette er kule greier. Ivrige Olive er Simple Minds-fan, og filmen slutter med en snøsmeltende «Don't you forget about me» og påminnelser om at kjønnslivet ikke går av moten i år heller.
Følg meg på Twitter: @arilabra.