Dette er den sorten film der det er lite ytre handling, men der alt står og faller med skuespillernes evne til å levendegjøre skikkelsene. Og sannelig – Leigh har fått kremen av britisk skuespillerkunst til å utfolde seg.
Det starter med at Imelda Staunton (Vera Drakes hemmelighet) leverer et utsøkt miniportrett av en deprimert kvinne. Hun er bare prologen til menneskene vi skal bli kjent med: Det varmhjertede ekteparet som humoristisk nok heter Tom og Gerri. Filmens kapittelinndeling i fire årstider bygges rundt måltider i hus og hage der ektefellene hygger for sine aller nærmeste.
Leigh kunne gått i den felle å gjøre Tom og Gerri engleaktige i deres gjestfrihet og tålmodighet med forkomne sjeler. Men det diskret minespill av oppgitthet og de dempede sukk som går mellom Jim Broadbent og Ruth Sheen viser at parets omsorg tidvis presses mot grensen for hva de orker å gi.
For det krever raushet å ha en åpen dør for Gerris single kollega Mary, en noen-og-50-årig fontene av selvmedlidenhet og alkoholisert sårhet, imponerende spilt av Lesley Manville. Eller Toms gamle venn Ken (Peter Wight), en fyr som drikker og trøstespiser for å døyve ensomheten.
Den luntende skildringen, tonefulgt av gitar, kan virke lite målrettet. Men Leigh vet nøyaktig hva han vil vise: Hvilken rikdom et fungerende familiefellesskap kan være – og hvor ensomme og sårbare noen mennesker blir som faller utenfor.
Vemodet blir ikke mindre av at «enda et år» går. Mary er ikke lenger ung og attraktiv, Ken er fet og gråhåret. Leigh gir ingen rosenrød slutt, men overlater til oss å grunne på hvordan vi skaper en smule lykke i vårt eget liv.