Mens opera enten overdøver eller understreker det franske landskapets klassiske behagelighet, kjører den eventyrlige franske ørnen Jean Reno bil til markedet med sin lille sønn. Den åpenbart velmenende familiemannen etterlater gutten på torget en stund og blir deretter så aldeles vanvittig skutt i ansikt, hode og kropp at han skulle vært dødere enn lille julaften. Men l'immortel overlever 22 kuler.
«22 bullets» åpner som et verdig krimdrama, tjuktflytende som mørk og bitter honning.
Det viser seg at Reno er pensjonert forbryter, men han blir forfulgt av fortid i finlandshetter. Etter attentatet må han på sånne fagfolks vis hevne seg, og før noen kan få sagt passe simple har regissøren Richard Berry halt den poetiske stemningsfilmen ut i et urimelighets-landskap der Dolph Lundgren og Steven Seagal pleier å gå ukontrollert omkring. Det starta så bra. Det blir så dårlig. Den franske ørnen blir ei pinlig måke.
Franskmennene kan klare å gjennomføre en hel krim med tårer i øynene. Den skal de ha. Men folka blir etter hvert latterlige og lettvinte etterlikninger som simulerer liv i stedet for å leve det. Den nesten politisk nedtrykte etterforskningsdama blir et humørløs Serpico-konsentrat, alle hevnere og ikke-hevnere som holder taler for hverandre før de endelig dør, får noe ubehagelig oppstasa ved seg. Det blir en slags stilistisk ubalanse når handlingen forlater den tilforlatelige realismen, mens alle de tungsindige snakker som om de befant seg i et seminar-eksperiment for vordende gangsterlik.