Regissørene Sebastian Dalén og Leon Bashir som også har skrevet manuset, er ikke kjappe nok på labben. Dermed blir man i starten sittende og vente og vente på hva drivkraften i storyen egentlig skal være. For det kan jo ikke bare handle om at Ali (Leon Bashir) kommer ut av fengselet og vil bli lovlydig kebabsjappeeier?
Motoren mangler. Følgelig pøses det på med sketsjer fra det ene lavpannede klientellet etter det andre: To idiotiske, spermfikserte nordlendinger (Stig Frode Henriksen har heller ikke i år lært seg snev av skuespillerkunst) anført av en Vegar Hoel som benytter velkjente knep for å fylle sin gangsterfigur med raseri.
Det er like ubegripelig hvorfor skikkelsen hans orker å bli værende på Oslos østkant som hvorfor Hoel gidder å ta rollen.
I forrige film hadde Kim Bodnia en slags rolle som truet konge i Oslos underverden. Hvorfor han nå dukker opp og allierer seg med en soppdyrkende tulling er vrient å forstå. Hevne seg skal han iallfall, men får lite å spille på. Venstrehåndsjobb for den danske stjernen.
Samtidig nyter Kristoffer Joner å eksellere i en meningsløs rolle som stoffsugen klovn. Men skikkelsen tilfører ikke handlingen noen verdens ting utover at han gir applaus til en trøndersk bonde som i det uendelige har seg med sauene på enga under månen. Burde vært kuttet ned – for ikke å si ut.
Faktisk er det hovedtrekløveret Ali, Nico og Bobby som kommer best fra det med Jeppe Laursen som nytt tilfang – han kan iallfall fylle enkelte scener med sjarm og sting.
Hovedproblemet er – etter at en slags handling omsider er i gang – at scenene er for treigt klippet, poengene for barnslige, sketsjpreget for påtrengende, skurkene for teite og fargene kunstig skrudd over i en stygg, forsterket rødgul farge. At låter av Ole Paus og Jan Eggum puttes inn her og der, virker malplassert.
Kort sagt, her rumler tønnene virkelig rundt i det uendelige. De lager mye bråk, med er altså aldeles tomme.