Sist vi så Jolie, var i actionthrilleren «Salt» da hun som forslått CIA-agent hevnet seg kraftfullt på sin fiender. Det er en stilmessig avstand fra den skyteglade tøffingen Evelyn Salt til kvinnen hun nå spiller, den superelegante Elise Ward som aldri tar i et våpen, men like fullt har kontroll.
Regissør Florian Henckel von Donnersmarck, som også har en hånd med i manuset, kjæler med hovedrolleinnehaveren. Jolies øyensminke er praktfull, de rosafargede leppene smiler selvsikkert – til tross for at hun er overvåket – øredobbene glitrer av gull, hårmanken vaier over et ferskenfarget sjal i ryggen, capen, hanskene og den avlange vesken bæres uanfektet – som var hun en mannekeng i Paris. Wow, denne dama kan spille sofistikert!
Ok. Snart lurer vi på hvem den britisktalende Elise egentlig er, hva hun driver med og hvem den usynlige Mr. Pearce er som ber henne ta toget til Venezia? Jeg sier ikke mer.
Visst finnes det økokrimetterforskere og finansskurker og et hvem-lurer-hvem-plott i dramaet. Likevel klarer ikke von Donnersmarck å skjule at hans agenda like meget er å bygge opp til et romantisk møte mellom Johnny Depp som forvirret turist og den vakre, mystiske Jolie, ikledd antrekk med økende gallafaktor – mens en sjalu Paul Bettany lurer i overvåkingskulissene.
Det er greit en stund å se kanalbyens overdådige eksteriører og interiører omgi de to. Men midtveis tynger følelsen av at Venezias turistsjef blir mer begeistret enn vi som venter på mer utvikling i handlingen.
Et slapstickaktig innfall mellom Depp og en italiensk politimann avslører tydelig at regissøren må kamuflere mangelen på framdrift.
Johnny er for så vidt god til å spille forvirret og fortumlet, men figurens hans har for lite kraft til å tilføre filmen den energi den tidvis mangler.
Det hjelper med litt action fra russiske livvakter som går amok langs Venezias kanaler, og det er greit med et brukbart sluttpoeng. Men det hindrer ikke følelsen av at filmen mest er laget for å vise hvor vakker Jolie er.