(Miele) Regi: Valeria Golino. Med: Jasmine Trinca, Carlo Cecchi, Libero de Rienzo, Vinicio Marchioni med flere. Italia 2013. 1 time 36 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
TV 2 fikk nylig kritikk for å vise dødsøyeblikket til en pasient som fikk hjelp til å ta sitt liv på en klinikk i Sveits. Med jevne mellomrom dukker debatten om dødshjelp og assistert selvdrap opp, til applaus fra tilhengere og protest fra leger som ikke vil bli pålagt å ta liv.
Kjøper hundegift
Den italienske regissøren Valeria Golino går rett inn i debatten med en original kinofilm, "Irenes to liv". Irene har hoppet av medisinstudiet og blitt med i et hemmelig nettverk som tjener penger på å tilby assistert selvmord. Jevnlig drar hun til Mexico og kjøper en gift som veterinærer bruker til å avlive hunder med. Så snart hun er tilbake i Italia, går hun hjem til pasienter, blander dosen i et glass vann og lar vedkommende drikke.
Irene gjør sine gjerninger i den tilsynelatende hederlige hensikt å hjelpe alvorlige syke mennesker til å ta sitt liv (eller gjør hun det for pengenes skyld?), men det er uklart om hun skiller mellom kronisk syke og pasienter i en terminal fase. Uansett, Irene presiserer alltid at de kan få angre og avbryte selvmordet når som helst.
Hun og kjæresten som skaffer kundene, er en undergrunnsversjon av klinikken i Sveits. Der må pasienten trykke på en knapp for å få overført giftstoffet Pentobarbital via en sonde, også det til vanlig brukt for å avlive dyr.
Vendepunktet
Det interessante vendepunktet kommer da Irene oppdager at en kunde, herr Grimaldi, har bestilt hennes tjenester fordi han er deprimert. Da opplever hun plutselig at hun er hanket inn som leiemorder, en rolle hun nekter å ha.
"Irenes to liv" er ingen perfekt film. At hun i tillegg til kompisen også har et forhold til en annen fyr som ikke aner hva hun driver på med, tilfører ikke handlingen stort mer enn noen sexscener og hans meget talende raseriutbrudd da hun endelig avslører geskjeften sin.
Jasmine Trinca spiller den vanskelige rollen som Irene med en stor tristhet. Men jeg savner å få vite hvorfor en avhoppet medisinerstudent er blitt dødshjelper. Der har manuset noen mangler.
Livshjelp i stedet
I 1992 fortalte anestesilege Stein Husebø fra Bergen (i en tv-dokumentar jeg selv laget) at han hadde gitt en dødssyk pasient medikamenter for at hun skulle dø. Husebø forsvarte sin ulovlige handling med at pasientens smerter ikke lot seg lindre. Saken ble politietterforsket og endte med at han fikk påtaleunnlatelse.
For ti år siden var Husebø med på å utforme et dokument om dødshjelp for Europarådet der grunnprinsippet var at lindrende smertebehandling er en menneskerett – ikke aktiv dødshjelp. Husebø uttalte senere at han ikke vil gjenta handlingen han en gang gjorde fordi lindrende smertebehandling i dag er blitt så mye bedre. Han mener at det er viktigere å gi livshjelp enn dødshjelp.
Denne tanken er også regissør Golino innom da Irene, iallfall for en tid, bidrar til at den deprimerte herr Grimaldi avstår fra å ta sitt liv.