Om du er mest opptatt av hva folk har på seg, ter seg og hvordan de har det hjemme. Eller om du liker å henge deg opp i detaljer som "alle gikk ikke med sånne briller i 1978" og knise litt av folk som prøver for hardt å være kule og autentiske, da kan du sikkert finne mye glede i den svenske storbudsjettsfilmen "Gentlemen". Hvis ikke: gjør klar for en forvirrende filmopplevelse overlesset med så mange typer og detaljer at du egentlig ikke begriper hvor den vil hen før det er gått to timer.
Stockholm, 1978. Den unge forfatteren Klas er filmens forteller. Han er livredd og har barrikadert seg i en svær, gulbrun og gammelstaselig leilighet. Den tilhører den eksentriske Henry Morgan (David Dencik), som Klas ble kjent med et år tidligere. Nå er både jazzpianisten og bokseren Henry samt hans bror Leo forsvunnet. Fra skjulestedet begynner Klas å skrive og fortelle Henrys historie.
Dermed tas vi med fram og tilbake mellom et 60-tall i svart-hvitt og et tidlig 70-tall med hippier i og demonstrasjoner. Og til Henrys skjebnesvangre møte med Maud, kvinnen han elsker, men som også er elskerinnen til den lyssky industrimagnaten Wilhelm Sterner. Poeten og rockestjernen Leo har også en farlig fortid, med nazikonspirasjoner og mystiske forsvinninger.
Tilbakeblikkene tar etter hvert fullstendig overhånd, og det er bare de karikerte motene og andre epokeklisjeer som forteller hvor vi er. Det kaotiske plottet slutter å engasjere lenge før det omsider får (bare) en slags logikk.
Men "Gentlemen" er flott rollebesatt. Ikke skuespillernes feil at det er vanskelig å tro på karakterene. De musikalske scenene fra diverse jazzklubber er lekre. Det synes godt at en stor del av budsjettet på 95 millioner kroner har gått til visuelle epokeeffekter. Så bortkastet, når man ikke har noe vettugt å si.