Det er mange feller å gå i når man skal forsøke å revitalisere en kjent og kjær barnelitteraturfigur som begynner å få noen år på nakken. I fjor viste skaperne av Postmann Pat-filmen oss hvor galt det kan gå. Heldigvis er filmversjonen av den koselige, duffelcoat-kledde bjørnen Paddington langt mer vellykket.
Det skyldes ikke minst at filmskaperne har ivaretatt en del viktige elementer. Litteraturens Paddington dukket for første gang opp i London i etterkrigstiden, med en klar referanse til barna som ble sendt fra hovedstaden til landsbygda under krigen. Filmens handling er lagt til vår tid, men historien om disse barna er likevel ivaretatt på en naturlig måte.
Det er heller ingen ulempe å ha solide skuespillere som Julie Walters, Jim Broadbent og Nicole Kidman med på laget, og den animerte bjørnen glir fint inn blant de mer menneskelige skuespillerne.
Filmen starter med noen svart-hvitt-scener fra en gang i gamle dager, da en britisk oppdagelsesreisende ble kjent med Paddingtons slektninger i Peru. Når bjørnenes hjem blir ødelagt i et jordskjelv, sender tanten unge Paddington av gårde til London som blindpassasjer på et fraktskip, med forsikringer om at han vil bli godt mottatt om han bare er høflig og snakker om været og andre ting londonerne er opptatt av. Det går ikke helt etter planen, men heldigvis er det en koselig familie som forbarmer seg over ham, og dermed kan slapstick-forviklingene starte.
Plottet er relativt enkelt og forutsigbart og strengt tatt ingenting å skrive hjem om. Det er først og fremst de morsomme, små bihistoriene, de flotte bildene fra London og stilige filmatiske virkemidler som gjør filmen verd å se.