Regi: Abderrahmane Sissako. Med: Ibrahim Ahmed, Toulou Kiki, Abel Jafri, Fatou Diawara, Hicham Yacoubi, Kettly Noel med flere. Frankrike/Mauritania. 1 time 40 minutter. Musikk:Amine Bouhafa. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Rett øst for Sissakos hjemland Mauretania ligger Mali, gjennomboret av Niger-elva som en livgivende flod mellom ørkendynene. Der ligger Timbuktu, en av verdens mest sagnomsuste byer som i middelalderen var et kultursenter og et knutepunkt.
I 1988 havnet byen på Unescos verdensarvliste for sine gedigne byggverk og moskeer i leire. I 2009 bodde over 50.000 mennesker der.
Jihadistene kom
Sjokkerende var nyhetsmeldingene fra 2012-13 om at islamister inntok Timbuktu og innførte strenge sharialover, som å tvinge kvinnene til å bruke sjal og å knuse kors i kirkene. I byens bibliotek forsøkte de å brenne opp eldgamle kulturskrifter.
Hvordan jihadistenes kontroll over befolkningen arter seg, gir Sissakos spillefilm nå et ironisk og absurd bilde av.
Spillefilm
Selvfølgelig er ikke "Timbuktu" tatt opp i Timbuktu, det ville islamistene neppe tålt. Man kan innvende at amatørskuespillerne som har fått roller som bevæpnede jihadister, virker langt mindre skremmende enn om dette hadde vært en dokumentar.
Men flettverket av handlinger viser snart hvor ille fundamentalistene oppfører seg. Her er kvinnen som trues til å bruke hansker når hun selger varer, noe hun nekter å gjøre. Her er fotballkampen som finner sted uten ball fordi de rettroende straffer slik utfoldelse med 20 piskeslag. For ikke å snakke om kvinnen som synger så vakkert for sine venner en kveld, men neste dag straffes med 40 piskeslag.
Enda mer grotesk er steiningen av to som begraves til halsen i sand. Forsyndelsen besto i at kvinnen ringte en mann i mobiltelefonen. Islamistene nekter å tro at han var hennes bror.
Kantete stil
Under Sissakos langsomme, litt kantete fortellerstil siver det stadig fram en ironiserende holdning, som da røykevanene til Abdelkrim avsløres (jihadistene er egentlig imot røyking), eller da en ung rap-artist mislykkes i å spille inn en omvendelsesvideo.
Regissørens fortellergrep gir også moderate muslimer en stemme: En from talsmann i moskeen snakker islamistene midt imot, og en tøff mor nekter å gi sin datter som kone til en jihadist.
Hadde spillefilmen vært laget av vestlige filmskapere, ville den blitt mer strømlinjeformet, men også mindre troverdig. Sissako og hans team er på innsiden av stoffet.
Dermed fungerer også den rare og triste historien om tuaregen og kvegeieren Kidane og hans familie, til tross for at man kan synes at han er altfor styrt av muslimsk skjebnetro.