Det er fortalt mye om den britiske arbeiderklassens harde hverdagsliv i grå, realistiske og fantastiske filmer, ikke minst om Margaret Thatchers 80-tall. Også "Pride" henter sin historie fra gruvearbeiderstreiken i 1984, og er basert på virkelige personer og hendelser. Men grå? Og realistisk? Neida. Tvert imot.
Homser, Kvinner. Innvandrere. Fattige. Alle svake grupper som kjemper en kamp for bedre kår og sympati. Men hvorfor skal disse gruppene settes opp mot hverandre? Hvorfor skal vi ikke heller kjempe sammen mot mobbingen i regjeringen, i offentligheten og i media vi alle blir utsatt for? tenker en gruppe homser i London. De bestemmer seg for å støtte de streikende. Også litt fordi gruvearbeiderne tar all offerplassen.
Fra det øyeblikket homsene ankommer landsbyen i Wales de skal hjelpe, handler det om kulturkollisjoner som oppstår når streit og skeiv, by og land møtes og skal jobbe sammen. Kostelige scener følger: diskofest på samfunnshuset, landsbydamer på homsebar, snoking i dildoer og homseporno. Det er morsomt, det er velspilt av et stjernespekket ensemble, det er rørende og varmt så det holder. Det trykkes på alle de rette knappene her. Derfor føles det også litt som en har blitt manipulert når en sitter der og ler og føler de "rette", gode tingene.