Ja, de har ofte vært litt fjollete, kinofilmene om den bedårende lille feen Tingeling og hennes mange venninner og venner i den idylliske Drømmehagen. Men gradvis har filmene funnet formen. Og i den tredje filmen klaffer det meste, i en historie som utvikler seg til å bli neglebitende spennende, og der den glitrende vakre og fargesprakende frodigheten fra de forrige filmene er beholdt. Og så blir vi kjent med mange flere av beboerne i Drømmehagen, blant annet de tøffe Speiderfeene.
Også denne gangen har selveste Tingeling, best kjent fra filmen om Peter Pan, en birolle i historien. Men en viktig sådan. Det handler nemlig mest om Fie, som er feen for dyretalent i Drømmehagen. Fies hjerte banker varmt for alle dyr, og mener bastant at man ikke skal dømme noen etter utseendet, eller hoggtennene for den saks skyld. Så når hun kommer over en gigantisk og mystisk skapning med svære tenner og irrgrønt blikk, tar det ikke lang tid før Fie er blitt bestevenn med vesenet hun kaller Gruff.
Men hvem er denne Gruff – er han så snill som Fie tror? De andre feene er skeptiske når de møter ham, han ser da ganske skremmende ut. Og når speiderfeene får nyss om den grufulle legenden om Drømmebeistet, blir de besatt av å uskadeliggjøre dette monsteret før hele Drømmehagen risikerer å bli utslettet.
Det fine med Tingeling-filmene, og særlig denne om Drømmebeistet er at de er en estetisk og munter nytelse for ledsagende foreldre, mens småbarn av begge kjønn får både actionspenning, fin musikk, sterke rollefigurer og svulmende, sterke følelser å kose seg med.