Klasse, rase, kjønn og de kompliserte tenårene. Vi har sett filmer om tematikken før, blant annet i norske "Natt til 17." og svenske "Play". Men den franske perlen "Girlhood" er likevel noe helt for seg selv. Her er det ikke de vanlige prøvelsene som stjeler showet: fullstendig usentimentalt, ikke-moraliserende og med både lys og mørke skildres kampen for å være "normal" og å høre til i et fellesskap før man vokser til og finner seg selv. De "vanlige" problemene har bare ørsmå, men viktige, biroller. Dermed tør jeg påstå at ungdom både i Bronx i New York og på Stokka i Stavanger vil kjenne seg igjen og føle at denne filmen handler litt om dem.
I en fattig, betongblokkrik bydel i utkanten av Paris, der det visst utelukkende bor svarte, vokser 16 år gamle Marieme opp. Alt hun vil er å være som alle andre, men karakterene hennes er ikke gode nok for videregående. Da hun blir kjent med tre småkriminelle jenter, ledet av den aggressive Lady, finner hun endelig det fellesskapet hun lengter etter. Gradvis forandrer hun både personlighet og stil for å passe inn. Igjen og igjen gjennom filmens fire deler.
Det er en scene i denne filmen som er så vakker og vemodig at den er verd hele kinobilletten alene. De fire venninnene har vært på butikktyveriraid og sjekket inn på hotell. Stivpyntede mimer og danser de til Rihannas "Diamonds". Vakkert for kjærligheten og fellesskapet, vemodig for begrensningene og de urealistiske drømmene.
Nykommer Karidja Toure er et funn som Marieme, og regissør Celine Sciamma har fått maksimalt ut av ensemblet, som hovedsakelig består av amatører.