Regi: Peter Jackson. Med: Ian McKellen, Martin Freeman, Cate Blanchett, Orlando Bloom, Ian Holm, Christopher Lee, Hugo Weaving, Luke Evans, Andy Serkis, Richard Armitage, Jed Brophy. USA/New Zealand 2014. 2 time 15 minutter. Aldersgrense: 11 år, frarådes barn under 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Jeg var så frekk å slakte Peter Jacksons "Hobbiten I – En uventet reise" fordi den startet som en dramaturgisk ulykke og var en endeløs krysting av uttørkede sitroner fra «Ringenes herre».
Noe helt annet ble "Hobbiten II – Smaugs ødemark". Regissøren leverte fantastiske scener som virket nye, fra monsteredderkopper som spant heltene inn i klebrige kokonger, alver som i en vidunderlig letthet berget dvergene fra orkeangrep under en vill tønneseilas, til gjenoppliving av dvergenes gamle smie i Ensomfjellet, et visuelt mesterverk.
Men tolkningen av tematiske tråder måtte vi vente på. Er dvergenes begjær etter gull helt greit mens dragens bare er ondt? Er gullringens magiske virkning på Bilbo god eller ond når den gir ham kraft til å drepe? Og hvor ble det av den glitrende Dyrdesteinen som dvergkongen vil ha tilbake?
Gir svar
"Hobbiten III – Femhærerslaget" gir svar, skjønt neppe på spørsmål 2. (Ubehaget med ringens kraft skal henge ved Frodo når han mange tiår senere må frakte den til Mordor for å kaste den i ildjuvet.)
En ørliten repetisjon: Den onde dragen Smaug drev for lenge siden de kortvokstes forfedre ut av Ensomfjellet. Inni der sover udyret og vokter gullskatten han stjal. Hobbit Bilbo Lommelun er på tur med 13 dvergetterkommere og trollmannen Gandalf for å gjenerobre fjellet og skatten.
Tredjefilmen starter flott med at menneskene på øya der Langsjøbyen ligger, blir dødelig angrepet av den ildsprutende Smaug. Et komisk pustehull i all dramatikken gir den uspiselige egoisten Alfrid Spyttslikker, utmerket spilt av Ryan Gage.
Flott fargeskala
Tidlig kommer Jacksons nye fargaskala til syne som han gjennomfører strålende i hele filmen: Svart, grått og hvitt kontrasteres med bare få innslag av gult (ild, gullpenger), oransje og brunt (dverghår, natur). Det kler det tematiske innholdet godt, som da den pengebesatte dvergkongen Thorin drukner sjelen i en suppe av glinsende gull, eller da Lysets frue, Galadriel (Kate Blanchett), ser inn i ildmørjen rundt Saurons onde øye idet hun vil berge Gandalf.
To orkehærer angriper Langsjøfolket, dvergene og alvene på en gang etter at de har forskanset seg i og rundt Ensomfjellet. Jackson lager som vanlig imponerende slagscener. Likevel, dette så vi oss mette på i "Ringenes herre"-trilogien. Pussig, forresten, hvor lett orkebeistene blir slått ut mens de tre andre hærene klarer seg overraskende bra.
Tragiske oppgjør
Med hell zoomer regissøren inn på individuelle, skjebnesvangre oppgjør: Orkene Azog og Blog kjemper for livet mot dvergkongen, alveprinsen og langsjømannen Kili som alvekvinnen Tauriel er så fortapt forelsket i. Her er lekre detaljer, og det går slett ikke alltid bra for våre helter, noe som skaper stor sorg hos de gjenlevende. Jackson klarer likevel ikke å overføre det tragiske til en følelse jeg som tilskuer blir sterkt grepet av.
Jeg har tidligere ment at Martin Freeman ikke løfter Bilbo slik Elijah Wood gjorde med en motvillig Frodo. Han ble for mye av en «jeg er dum og ubrukelig»-figur, uten desperasjonen til Wood. Nå liker jeg ham langt bedre fordi han har modnet til mer helteaktig i sin usikkerhet.
Visst skal Jackson ha ros for å ha gjennomført nok en imponerende trilogi, men nummer 2-filmen er og blir den beste.