En bambushogger går som alltid ut i bambusskogen for å hugge sin bambus, men en dag begynner et bambustre liksom å lyse og foran det vokser det opp et bambusskudd mens han ser på. Når dette folder seg ut kommer det en bitteliten jente til syne. Bambushoggeren forstår med en gang at dette må være en prinsesse som er sendt ham fra himmelen.
Slik begynner "Fortellingen om prinsesse Kaguya", en animasjonsfilm som er basert på et japansk sagn. Skoghoggeren tar den lille skapningen med seg hjem og sammen med kona oppdrar de henne som om hun var deres egen datter. Kaguya, eller Lille-Bambus som vennene kommer til å kalle henne, viser seg å ha noen helt spesielle egenskaper, blant annet at hun, som et bambusskudd, vokser enormt raskt. Hun er også full av livsglede og følelser. Alle er lykkelige og menneskene i denne fortellingen lever sine liv i pakt med naturen, helt til skoghoggeren får den ideen at Kaguya er for fin for det enkle livet i skogen — at hun er ment for noe større og viktigere. Når den magiske bambusen også begynner å forsyne ham med gull og edle silkeplagg, tar han det som et tegn på at det er tid for å flytte til byen og gjøre Kaguya til en fornem, edel prinsesse.
Herfra og ut er i grunnen dette en uvanlig alvorlig og trist barnefilm. Kaguya kan nemlig ikke fordra å være prinsesse, hun savner fillene hun gikk i, vekstene, fuglene og vennene intenst. Tegningene i denne fortellingen er enkle, men vakre, fargene skifter etter sinnsstemningen til Kaguya og selv om eventyret er gammelt, kan nok budskapet passe godt i vår tid: Foreldre bør være forsiktige med ambisjoner på barnas vegne. Når vi mennesker kommer bort fra vår personlighet og fra det vi vil i våre hjerter, da hjelper det ikke om vi ytre sett virker vellykket. For da blir vi ikke lykkelige. Og når vi innser det, kan det være for seint å rette det opp.