Regi: Nuri Bilge Ceylan. Med: Haluk Bilginer, Melisa Sozen, Demet Akbag, Ayberk Pekcan, Serhat Kilic, Nejat Isler, Tamer Levent med flere. Tyrkia/Frankrike/Tyskland 2014. 3 timer 16 minutter. Aldersgrense: 7 år. Egnethet: Voksen.
Få filmskapere kan som tyrkiske Nuri Bilge Ceylan kjede folk i søvn for så å vekke en opp med en visuell støkk. Jeg husker ennå starten av hans film "Årstider" (2006) der minimalt skjedde den første timen. Så eksploderte alt i en vanvittig intens sexscene, rått spilt av regissøren og hans kone Ebru Ceylan. Wow.
Nå er han her igjen, dessverre ikke med sex, men med en sorgtung avsløring av livslede og forakt mellom søsken og ektefeller som burde stått hverandre kjærlig nær. Manuset har Nuri og Ebru skrevet sammen, og filmen skaffet ekteparet Gullpalmen i Cannes.
Eksistensiell dvale
Den tålmodige tilskuer får sin rike belønning, først i form av et fascinerende landskap i Anatolia. I noen forunderlige fjellformasjoner driver den velstående Aydin et eksotisk hotell, så avsides at få gjester finner fram dit på sølete veier.
Regissør Ceylan ble tidlig fascinert av den russiske dramatikeren Anton Tsjekov og har lånt mange av hans tema. I "Vintersøvn" har menneskene gått i eksistensiell dvale. Her er et ydmykende spill mellom over— og underklasse, levendegjort ved at hotelleierens innkrevere herser med en familie som ikke klarer å betale for et hus de leier av ham. Flere scener der den arbeidsløse faren, hans underdanige bror og en liten sønn møter Aydin og kona hans, er uhyre velkomponert og velspilt.
Ironisk nok virker det slitsomt å være velhavende med hushjelp og sjåfør til å jobbe for seg. Den gråhårede hotelleier Aydin var en gang skuespiller, og nå får han dagene til å gå med å skrive moraliserende artikler i lokalavisa. Bak ham på sofaen ligger hans skilte søster og leser, mens hans mye yngre, vakre kone prøver å gi livet mening ved å samle inn penger til nedslitte barneskoler i nærmiljøet.
Over- og undertoner
Innstill deg på å se en snakkefilm. Det kan lyde kjedelig, men samtalene og måten de framføres på, er regelrett imponerende. Her er ironiske overtoner og giftige undertoner, her er mimikk og ansiktsuttrykk som avslører oppgitthet og fåfengt lengsel etter et bedre liv. Stadig bryter Franz Schuberts A- dur- sonate inn som et vemodig akkompagnement.
Hovedrolleinnehavernes spill er formidabelt. I lange, lange sekvenser øker intensiteten i kranglene som oppstår, fra søsterens utskjelling av Aydin og vice versa, til den utspekulerte ydmykelsen han utsetter kona Nihal for. Hotelleieren framstår gradvis som en særdeles usympatisk skikkelse i sin selvrettferdighet og æreskjærhet.
Iscenesettingen av samtalene er utsøkt og foregår i hotellets stilfullt dekorerte oppholdsrom, hos en nabo eller hjemme hos den arbeidsløse familiefaren, bare avbrutt av små utendørsscener – kirkegården, en nedsnødd togstasjon – som bygger opp om det indre, øde landskapet der menneskene mangler framtidshåp.
Ceylan har i et intervju sagt at noen av de mest smertefulle følelser i livet oppstår i ekteskapet. Sårest i så måte er Aydins indre sluttreplikk der han avslører at han elsker kona og ikke kan leve uten henne. Men stoltheten forbyr ham å fortelle henne det.