"En due satt på en gren og funderte over tilværelsen." Regi/manus: Roy Andersson. Med: Holger Andersson, Nils Westblom. Norge/Sverige/Frankrike/Tyskland 2014. 1 time 40 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Voksen.
Har man ikke sett Anderssons to tidligere filmer i samme stil, kan hans særegne og dristige estetikk virke ganske sprø. I motsetning til regissører som benytter et håndholdt, virrende kamera, tviholder svensken på det motsatte: Han nekter å flytte kameraet og unngår helst å klippe i scener.
Virkningen av de visuelle tablåene er besnærende sterk, først i «Sanger fra andre etasje» (2000), så i "Du levande" (2007). Nå, i "En due satt på en gren og funderte over tilværelsen", viderefører regissøren sin sentrale teknikk: Å sette kameraet i kanten av et rom (en stue, et soverom, en bar, en korridor, en gate, en dansesal). Som i et titteskap kikker vi inn mens de underligste ting skjer, noen ganger foran i bildet, andre ganger langt bak.
Utstudert trist
Fargemessig er det utstudert triste greier, som for å understreke et resignert syn på mennesket. Rollefigurene er gjerne dødelig hvitsminket i ansiktet og interiørene holdt i en gulgrågrønn retrostil. Scene etter scene viser personer i nåtid og fortid som er dypt ensomme, eller som blir offer for maktens og byråkratiets kynisme.
Så har da Andersson uttalt at «vi læres opp til å bli onde mennesker. Vi lærer at det er i orden å utnytte de vi ikke kjenner. Dette er vår tids triste sang.»
Enkelte personer går igjen fra tablå til tablå, slik at en lineær fortelling oppstår. Denne gang er det to slitne handelsreisende i morosaker som går rundt og selger vampyrtenner, latterputer og en maske med en éntannet gubbe. De har minimal suksess med å more folk, kan jeg melde.
Selgerne kryssklippes stadig med skikkelser som snakker i telefonen med noen som står dem nær. Gjengangerreplikken er: "Så morsomt at dere har det bra". Men den eneste gang man ser noen som har det bra og ler, er da en mor kjæler med føttene til babyen sin, eller da et ungt par kliner på en sandstrand.
Overrumplende
En liten stund synes regissøren å gjenta traurigheten med morosakselgerne for ofte, men så – plutselig – overrumples vi av at noe helt nytt bryter inn, faktisk fra et fjernt århundre. Selveste Karl 12. rir inn i en moderne kafé og herser med de tilstedeværende mens hans 100.000 soldater marsjerer i bakgrunnen, på vei for å slå russerne. De to scenene med svenskekongen er fantastiske og skremmende, akkompagnert av mektig, men ironisk korsang.
Senere følger en redselsfull scene om slavehandelens gru. Jeg røper ikke hvordan, den må dere få rett i fleisen.
Ensom uten deg
I "Sanger fra annen etasje" hørte vi midt i menneskelig egoisme og trivialitetens grå estetikk en kvinne synge ut sitt håp om at det «ovan molnen» finnes en tilværelse uten gråt og lidelse. Det kjentes som at håpet om en bedre verden steg kraftfullt fram fra de sorgtunge scenene.
Nå er det bare så vidt jeg kan øyne noe håp. Det måtte være i setningen som den ene selgeren sier til den andre etter en durabelig krangel: "Jeg er lei meg. Tilgi meg, jeg angrer. Du er min eneste venn. Jeg blir ensom uten deg. Vi må holde sammen."