Man trenger ikke akkurat å være rakettforsker for å forstå at trenden med å dele siste boken i populære ungdomsserier i to deler, ala "Harry Potter" og "Twilight" bunner et ønske om å selge enda flere kinobilletter og å holde en kinosuksess varm enda litt lengre. I utgangspunktet ikke noe galt i det. Men i "Hunger Games"-serien påvirker det i stor grad rytmen at det blir to filmer istedenfor en av den siste boka i franchisen: "Mockingjay".
For det blir fort klart at part 1 først og fremst er en (litt for dvelende og jabbete) oppbygging mot den store finalen, som vi altså ikke får se på kino før neste år. Og det er den forfriskende samfunnssatiren det går på bekostning av. Det betyr ikke at "Mockingjay part 1" ikke er nok en god, velspilt, nødvendig og spennende film i serien. Bare at den så tydelig er et mellomspill, uten en så klar avrunding og eget univers som i de to første filmene: "The Hunger Games" og "Catching Fire".
Etter at Katniss ga det grusomme realityshowet Dødslekene det endelige dødsstøtet i forrige film, lever hun nå som flyktning i District 13. Hennes eget distrikt, og de fleste andre i riket Panem, er bombet sønder og sammen. Peeta, Johanna og Annie er fanger hos president Snow i Capitol. District 13 ledes av president Coin (Julianne Moore), som ønsker å holde opprøret og revolusjonstanken i distriktene levende. Og hvem ville vært en bedre talskvinne for opprøret enn superhelten og kjendisen fra Dødslekene, Katniss Everdeen?
Til slutt påtar Katniss seg en stor og vanskelig oppgave: både å være oppstandens ansikt, og å redde sine venner fra fangenskap.
"Mockingjay" representerer en helt ny fase i "Hunger Games"-trilogien. De fargesprakende lekene er historie, tilbake er utrygt liv i bunkere og ruiner. Det finnes omtrent ikke et snev av humor og farger her, gråheten er trykkende. Katniss' fortvilelse over sine kjære er intenst skildret, ellers er det ikke mange varme følelser å spore. Stemningen er heller preget av innbitt desperasjon. Tidvis minner filmen mer om en tradisjonell krigsfilm med sine strategiske angrep, forsvar og propagandatriks fra når som helst i menneskehetens historie, enn en dystopisk framtidsvisjon.
Men igjen: for et skuespillerensemble! Jennifer Lawrence behersker alle sidene av den fabelaktige Katniss suverent. Liam Hemsworth har fortjent fått en mer sentral rolle som Gale denne gangen, og Julianne Moore er fascinerende som gråhåret president. Igjen er det Woody Harrelson og Elizabeth Banks som står for de bare ørsmå glimtene av humor vi får denne gangen, som henholdsvis Haymitch og Effie.
Filmen har fått 11 års aldersgrense, og det advares mot at yngre seere ser den. Mon om ikke 15 års grense da hadde vært mer korrekt? For "Mockingjay part 1", med sine skremmende krigsscener og eksplisitte bilder av krigsofre etc. er absolutt ikke noen barnefilm.