Regi: Zach Braff. Med: Kate Hudson, Ashley Greene, Jim Parsons, Zach Braff, Mandy Patinkin, Josh Gad, Joey King med flere. USA 2014. 1 time 46 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Temaet med travle fedre som ikke har nok tid til barna sine, er ikke akkurat noe nytt. I manuset som skuespiller og regissør Zach Braff er medansvarlig for, har han funnet på så mye snodig at filmen på sitt beste virker forfriskende annerledes. Men dessverre vil han for mye, noe som gjør at den spriker og kjennes for lang.
Det morsomste er den lett frekke satiren som Braff iscenesetter i møte med den jødiske skolen der Bloom-barna går. Riktignok er ikke humoren så giftig som i John Turturros "Fading gigolo" der regissøren, sikkert under påvirkning fra Woody Allen, raljerte voldsomt med noen mosegrodde, ultraortodokse rabbinere i New York. Men også Braff latterliggjør dem i rikelig monn.
Som hovedrolleinnehaver har han dessuten en ironiserende stil som gir den stressa 35-årige Bloom et skrudd antiheltpreg. Tonen dempes passelig av Kate Hudson i rollen som kona.
Braff gjør derimot ikke narr av Grace, parets 12-13-årige datter som tar med seg gudstro og moralregler også etter at barna tas ut av fra den jødiske skolen på grunn av familiens pengemangel. Snart pipler alvoret inn og vrir komedien til et drama der farfaren er dødssyk, en onkel er sosialt hjelpeløs, og familiefar Aidan sliter fordi han ikke får nok jobber som skuespiller i Los Angeles der de bor.
Idémessig er det mest interessante at Braff problematiserer klisjeen om "å leve ut drømmen din". Storyens forviklinger og skjebner viser til fulle at verken familiefaren eller broren hans er de superheltene de som barn drømte at de skulle bli. De er bare ganske ordinære mennesker som prøver å fikse livene sine sånn noenlunde. Det er jo et greit budskap.