Regi: János Szász. Med: László Gyémánt, András Gyémánt, Piroska Molnár. Ungarn 2013. 1 time 52 minutter. Aldersgrense: 15 år.
Det er sjelden vi får se ungarsk film, men de få som dukker opp, gjør gjerne et sterkt inntrykk. Noe av det vakreste som er vist, er "Witman-guttene" (1997) av selvsamme Szász, en dyster historie om to unge brødre fra vinteren 1913-14. Filmen var full av scener som lignet gamle malerier.
Også denne gang byr Szász på en historie om et søskenpars kamp for å greie seg. To 13 år gamle tvillinger sendes til sin bestemor på landsbygda i håp om at det skal være et trygt tilholdssted.
Øver seg i vold
Filmens grunntanke er å vise hva ufred, vold og ondskap gjør med guttene. Bestemora viser seg raskt å være en bitter enke som kaller barnas mor for tispe og barnebarna for horunger, skjønt datteren er godt nok gift. Heldigvis kommer det et vendepunkt, men det må man vente lenge på.
Jeg møtte en gang en mann i Kambodsja som overlevde dødsleirene til Pol Pot fordi han som 5-åring lærte av moren å være musestille og gjøre seg mest mulig usynlig. Strategien som filmens tvillinger prøver ut for å klare seg krigsvinteren 1944, minner først om dette, men blir snart noe langt verre: De begynner å øve seg i den vold og følelsesløshet som preger de voksne. For å kunne tåle slag denger de hverandre; for å overleve sult nekter de å spise bestemors supper; for å kunne drepe tar de livet av insekter og frosk.
Utmattende
Det er mulig at barn kan reagere slik på møtet med ondskap. Men i lengden er det noe utmattende med all elendigheten. Tidvis havner regissøren også i det demonstrative: Den jødiske skomakeren er den eneste snille barna treffer, kirkefolket er hyklersk og de sovjetiske befrierne er mer voldelige enn nazistene.
Dermed vokser min ambivalens: Her finnes filmatiske sterke scener, men mengden av ondskap, vold og død blir i overkant. Hvorfor tvillingene til slutt går hver sin vei, etter at det stadig sies at de ikke klarer seg alene, er rent uforståelig.