Det starter så bra med foreldreparet Christian og Chantal Verneuil – han formuende gaullist og hun hjemmeværende, from husmor – som ser ganske snurt ut hver gang en av de tre eldste døtrene gifter seg: Den ene med en muslim, den andre med en jøde og den tredje med en kineser.
Første familieselskap blir en katastrofe der fornærmelser slynges over bordet, ikke bare mellom svigerfar og svigersønner, men også ektemennene imellom. De voksne døtrene er merkelig svake og mest til for å se pene og sarte ut. Humrefaktoren er likevel stor.
Men regissør Philippe de Chauveron, medansvarlig for manuset, har laget seg en for krevende oppgave. Iallfall våger han ikke å tøyse skikkelig med stort mer enn omskjæring av barnebarnets forhud i den jødisk-franske familien før han liksom gir opp.
Komedien detter mange hakk idet Verneuil-foreldrene og de tre svigersønnene røker fredspipe over julekalkun stekt på halal-, kosher— og den tradisjonelt franske måten. I stedet introduseres yngstedatterens valg av ektemann: En katolikk, jo visst, men med svart hud.Fra da av forviller filmen seg bort i farsens landskap med situasjonskomikk og annet skvalder, uten at regissøren klarer å tøye lattermusklene synderlig.
Den morsomme ideen hadde krevd et manus der man tok den helt ut, over jøde, muslim, buddhist og katolikk, i lik mengde. "Familiekaos" blir rett og slett for lite frekk og kaotisk.