Vi som ser og har sett mye film, lengter alltid etter det originale og totalt uforutsigbare. Opplevelsen kommer sjeldnere og sjeldnere. Men så gjør en av 60— og 70-tallets største kultregissører, Alejandro Jodorowsky, comeback med sin første film siden 1990. Og da, altså!
Alejandro Jodorowsky ble både berømt og beryktet for filmene "Fando & Lis" (1967) og "El Topo" (1970), og John Lennon var blant hans største fans. Senere har han gjort seg bemerket som tegneserieskaper og med et spirituelt system inspirert av både tarot, sjamanisme og zen. I filmcomebacket har han dratt tilbake til barndommens by, som jødisk immigrant i den uskjønne gruvebyen Tocopilla i Chile.
Her vokste han opp som enebarn, i kryssilden mellom sin koleriske, homofobe og Stalin-elskende far og sin eventyrlige og brystfagre mor. Jodorowsky har valgt å formidle barndomsminnene som en allegori, der verken tid, sted eller historiske fakta er relevante. I stedet har han pøst på med surrealistiske hendelser, absurd humor, klovner, dverger, menn uten armer og ben, kommunister, ateister, anarkister – og en mor som konstant synger opera. Kontrasten mellom de grå gruvefjellene og den fargesprakende befolkningen er slående. Resultatet er en filmopplevelse av det helt ekstraordinære slaget. Eventyr, drøm, mareritt – velg selv.
Det hadde vært lett å argumentere for at "The dance of reality" er litt for langdryg. Og for at Jodorowsky, når han først skal gjøre filmcomeback, har falt for fristelsen til å gape over for mye. Særlig av momenter i farens historie, som ligger helt på siden av hva som kan være hans egne barndomsminner.
Men samtidig settes barndomsminnene på denne måten i sammenheng med både religion, politikk og selve livet. Og belyser tydelig hvor Jodorowskys anti-autoritære livsfilosofi kommer fra.