Det handler om ikke mindre enn livet, døden, sorgen og kjærligheten i denne skjønne og litt vonde nederlandske barnefilmen om den selvstendige, men sårbare tiåringen Jojo. Han bor alene sammen med sin far mens hans countrysyngende mamma er på turné. Det er sommer, og mens faren er på jobb farter Jojo eventyrlystent rundt i nabolaget og naturen. Når han finner en kråkeunge som har falt ut av redet, tar han den med hjem som kjæledyr. For sikkerhets skyld holder han den skjult for faren, som både har et ganske så eksplosivt og uberegnelig temperament, og som bare ser ulemper med å ha dyr.
En litt stiv norsk dubbing forsterker førsteinntrykket av at "Kråkeungen" er som barne-tv på 70-tallet: langsom, pedagogisk sosialrealisme i voksen barndomstolkning. Så feil kan et førsteinntrykk være. For regissøren har lykkes i å skape en unik følelse av nærmest å være inne i hodet til Jojo. Vi kjenner hans kjærlighet og omsorg for kråkeungen. Frykten for faren. Lengselen etter moren. Det blir en sterk opplevelse, særlig når det etter hvert viser seg at Jojo bærer på mange vonde og kompliserte følelser.
Håndholdt kamera følger ekstremt tett på Jojo, som er med i hver eneste scene, og unge Rick Lens gjør en glitrende innsats i å vise alle nyansene i gutten. Og for at det ikke skal bli for mye indre liv og komplisert familieliv, er det lagt til en bihistorie om vannpolospill og et vennskap mellom Jojo og en jente fra laget. Unødvendig, men fint for underholdningsverdien.
Uansett: "Kråkeungen" er en sterk, velspilt og bittersøt film med det som skal til for å berøre både voksne og barn.
"Kråkeungen" er regissør Boudewijk Kooles debutfilm. Den har vunnet flere festivalpriser, blant annet på filmfestivalen i Berlin og hovedprisen på Barnefilmfestivalen i Kristiansand.