I den lange rekken av dystopiske og postapokalyptiske framtidsvisjoner som herjer både kinolerret og tv-skjermen i disse forvirrende tider, kommer "Snowpiercer" og treffer tidsånden. Vi skal til en ikke så fjern framtid der drivhuseffekten har slått til for fullt, og der et desperat forsøk på å fikse ozonlaget i stedet førte til at jordkloden frøs til og utryddet alt liv. Det vil si: i en konstant bane rundt jorden går høyhastighetstoget Snowpiercer. Som en Noahs Ark har det de siste gjenlevende menneskene om bord. Fordelt på første og annen klasse. Og gratispassasjerer.
I 17 år har klasseskillet på Snowpiercer vært ekstremt. De fattige gratispassasjerene lever i mørke og nød bak i vogna, de rike lever i kvalmende, meningsløs luksus i fronten. Og helt foran i lokomotivet styrer togets skaper Wilford det hele med jernhånd. Opprør og revolusjon er uunngåelig. Men hvor mye er den enkelte villig til å ofre for fellesskapets beste? Og hva er det egentlig mulig å oppnå?
Etter en forvirrende og traurig start i mørket helt bakerst i toget, stiger både spenning og tempo etter hvert som man beveger seg framover i vognrekken. Men de logiske bristene i plottet er så mange og så store at selv ikke et stjernespekket, velopplagt skuespillerensemble veier opp. Forsøkene på samfunnssatire ender opp som overtydelig karikatur, det blir fort tydelig at gratispassasjerenes opprør bare er et påskudd for å få vise velkoreografert, dataspillinspirert volds— og actionunderholdning, spektakulære effekter og lekker, Hunger Games-inspirert scenografi.
Historien er for svær og poengløs og folkene så mange og endimensjonale at de visuelle elementene er det eneste som fenger.
Likevel har Bong Joon-ho kostet på seg en oversvulstig finale, som om han hadde noe viktig på hjertet, i sin engelskspråklige spillefilmdebut.