"Flink pike". Regi/manus: Solveig Melkeraaen. Med: Solveig Melkeraaen, Ravn Lanesskog, Magnus, Sigrid og Karl Magnus Melkeraaen, Kristine Steffensen. Norge 2014. 1 time 13 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Å snakke om kreft— eller hjertesykdom er lett. Er man alvorlig deprimert, har angst eller annen psykisk sykdom, tier man stille. Men ikke Melkeraaen. Hun bretter nådeløst ut at hun i 2008 ble akuttinnlagt på psykiatrisk med suicidale tendenser. I samme åndedrag røper hun at seks runder med elektrosjokk gjorde henne frisk igjen. Iallfall for noen år, som filmen gradvis viser.
Gjennom ganske åpne samtaler med samboeren Ravn i Oslo samt foreldre og søsken i Vesterålen viser Melkeraaen hvor langt ned i sinnets mørke hun sank. Sykdommen kan ha en arvelig komponent fordi en bestemor led av det samme. Også hun ble hjulpet av elektrosjokk, det vil si strøm sendt gjennom hjernen.
Skremmende
Til tross for at vi etter hvert får se hva behandlingen går ut på, gir navnet skremmende assosiasjoner, ikke minst til "Gjøkeredet" med Jack Nicholson der elektrosjokk ble brukt som straff.
Nå forteller Melkeraaens behandler at mange pasienter får god hjelp av elektrosjokk, men at det snakkes lite om det. Frykt og fordommer hos oss tilskuere kunne vært revet enda bedre ned hvis vi hadde fått noen hint om hva som trolig skjer i hjernen. Eller aner man ikke hva strømsjokk gjør, bare at det virker?
Fantasiscener
Regissøren viser sitt bildeskapende talent i fabulerende fantasiscener der hun agerer flink pike. Melkeraaen er jenta med tusen jern i ilden, uten vern mot overarbeid og plutselige angrep av depresjon. Jeg skulle gjerne sett mer av disse til dels ironiske fabuleringene fordi de løfter det private opp på et symbolsk nivå som vi alle kan dikte fritt rundt.
For når jeg grubler på om det er rett av den usynlige fotografen å filme elektrosjokkbehandlingen av den syke regissøren, kjennes filmskaperens selvutlevering hakket for påtrengende. Knausing er altså et tveegget sverd. Jeg håper det ikke vil skade henne i ettertid å ha vært så åpen.