"Annabelle". Regi: John R. Leonetti: Med: Annabelle Wallis, Alfre Woodard, Ward Horton, Eric Ladin, Tony Amendola, Michelle Romanom med flere. USA 2014. 1 time 38 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Helt siden mesteren Hitchcock laget sine skrekkfilmer, har sjangeren hatt som mål å vekke ubehag og frykt hos tilskueren på en sofistikert måte. Det klarer John R. Leonetti et godt stykke på vei.
Et viktig grep for å dra oss inn i fortellingen er sårbarheten hos hovedpersonen, Mia (flott spilt av Annabelle Wallis), som venter sitt første barn. Alle som har vært gravid eller levd sammen med en gravid kjenner igjen humørsvingningene hennes, som også fortsetter etter at barnet er født.
Overnaturlig eller bare sykt?
Regissøren lykkes i å balansere mellom to forklaringer på alt det mystiske som skjer i huset der Mia og mannen bor, etter hvert også i leiligheten de flytter til (skal si en nybakt lege tjener godt som har råd til noe så stort når kona er hjemmeværende.)
Kan alt det skumle, fra symaskinen som syr av seg selv til komfyren som slår seg på og fører til brann, like gjerne forklares med at den ensomme moren utvikler paranoide fantasier i sin overbeskyttende omsorg for barnet? Eller er det slik at en satanistisk ånd har tatt bolig i den ekle porselensdukken?
Sikkert er at Leonetti gjør en urolig for hva som vil skje med den uskyldige moren med barnet, en virkning som forsterkes ved at musikken like ofte er idyllisk som skummel.
Forvrengt teologi
Grøsseren "Frels oss fra det onde" (2014) ga en interessant drøfting av ondskapens vesen inspirert av katolsk teologi. I "Annabelle" fungerer slike filosoferinger mye dårligere. At den onde makt skulle kreve at en sjel gir seg selv som sonoffer for å la de uskyldige være i fred, er en forvrengt idé av kristen tankegang. Dermed virker slutten altfor konstruert.
Ikke samlet jeg på dukker før, ikke vil jeg gjøre det heretter.