Med selveste Steven Spielberg og Oprah Winfrey på produsentlisten og svenske Lasse Hallström som regissør (Mitt liv som hund) venter jeg en stor smaksopplevelse, men blir grådig skuffet. Den filmatiske retten er altfor glatt pisket sammen.
Utvendig ser alt så vakkert og flott ut. Det starter med heftige farger i et indisk gatemylder før konflikten etableres mellom to restauranter i en romantisk billedskjønn, fransk landsby.
At fransk versus indisk kokekunst blir en ujevn kamp, skyldes ikke bare landsbyboernes skepsis til innvandrere. Selveste Helen Mirren, denne utsøkte karakterskuespilleren, fyller rollen som madame Mallory, en særdeles bisk sjef for det franske spisestedet. Ettersom hun kjemper for å vinne sin andre Michelin-stjerne, starter hun kokkekrig mot inderne rett over gata. En matskje humor helles i gryta da aktørene kjøper opp kreps og duer på torget for nesa på hverandre.
Snart skurrer det hele. Mirren er jo ikke filmens hovedperson. Det er taktikken til kokketalentet Hassan i den indiske familien vi skal heie på. Men å gi seier til tandoori-kylling og tap til Mallory-Mirrens cordon bleu, sitter for langt inne hos regissøren. Kunstig kjapt endres damens personlighet til å bli sympatisk. Vips flytter Hassan 30 meter over gata, inn i det franske kjøkken, for så å ende i molekylær gastronomi-lære i Paris.
Visst kan filmen oppleves som koselig, bare man slutter å tenke. Gjør man det siste, altså, begynner å analysere, virker romantikken vinglete og harmonien ubalansert. Til slutt tilberedes kråkeboller på indisk vis i den franske restauranten og bæres de 30 metrene tilbake til det indiske spisestedet.
Det burde vært omvendt.