Rolfsen viste i sin debutfilm, Izzat (2005), at han tør å skildre pakistanske unggutter som havner på feil side av loven og livnærer seg på heroinsmugling. I de hardkokte gjengene rår en tøff, mannlig kodeks. Der havner respekt, lojalitet og ære øverst i verdihierarkiet, høyere enn forbudet mot å drepe et menneske.
Man må bare glede seg over at Rolfsen – hvis mor er norsk – er så uredd når han røsker opp i pakistanske forestillinger på kollisjonskurs med verdier i vårt samfunn. I "Haram" avkler han det mildt sagt syke (sett med norske øyne) reaksjonsmønsteret til familier som vil at døtrene skal giftes bort på kommando.
Det beste med "Haram" – filmtittelen betyr "synd" – er at regissøren gjør det troverdig hvordan to fettere, Omar og Khuram, presses av fedrene sine til å finne og drepe Omars søster. Hennes synd var at hun 16 år gammel rømte fra et bryllup familien arrangerte for henne i Pakistan. At hun i ni år har klart å skape seg et hemmelig liv i Norge med ny identitet, skal straffes med døden.
Rolfsen lager flere gode scener som illustrerer hvor utspekulert fetterne går fram for å spore opp sitt offer. Den gullkjedekledde muskelbunten Khuram skryter av hvor lett det er å drepe et menneske. Verre er det nesten at det under den pent utseende overflaten til Omar finnes en kynisk drittsekk. Dialogene dem imellom avslører hvor nedlatende de ser på nordmenn: Pakistanske jenter som får barn med hvitinger, er horer med horeunger. Dobbeltmoralen er eklatant – at de selv tar for seg av norske jenter når det passer, er uproblematisk, skal vi tro sladderen deres.
Den store svakheten er at mange gjeng— og familiescener blir stivt spilt og regissert, ikke minst et skyteoppgjør i en garasje som virker komplett amatørmessig, med mindre hensikten er å antyde at tøffingene i narkotikabransjen har det mer i munnen enn i faktisk evne og handlekraft. Debutantene Elias Ali i hovedrollen som Omar og Katharina Lindström Gjesdal som kjæresten hans lykkes i mye bra spill.
Filmen strever filmatisk med ikke bare å være actionfilm, men også ta et moralsk oppgjør med kravet om dødsstraff for å ha syndet mot familiens ære. På den ene siden er det flott at en av de hevngjerrige endrer syn, på den andre siden blir scenen der vendepunktet til slutt kommer, vel pedagogisk.
Men det er ganske sikkert der Rolfsen ønsker å lande problematikken – i et håp om at budskapet når inn hos hans landsmenn: Kvinner har rett til å velge ektefelle og leve sitt eget liv, uten å tilfredsstille menns og familiens æresbehov.
At det skal være nødvendig å lage en slik historie i 2014, sier mye om hvor en del innvandrermiljøer ennå befinner seg kulturelt og etisk.