"Noen dager i Paris". Regi/manus: Marc Fitoussi. Med: Michael Nyqvist, Isabelle Huppert, Jean-Pierre Darroussin, Pio Marmaï, Jean-Charles Clichet, Marina Foïs. Frankrike 2014. 1 time 40 minutter.
Det er noe erkefransk over den lett slentrende stilen der man lenge lurer på hva filmen vil. Slett ikke alt virker troverdig, som at den cape— og pelshatt-kledde Brigitte (Huppert) har bak seg et langt liv som bondekone i Normandie. Jo visst får vi se henne hjelpe til med en kalvefødsel, men mest spaserer hun rundt med bondemannen, bare måtelig fornøyd med at han er mer opptatt av oksene han aler opp, enn av henne.
Langt om lenge innser man at regissør og manusforfatter Marc Fitoussi vil fortelle historien om et ektepar rundt 50+ der lidenskapen lever på sparebluss. Ikke rart Brigitte smigres av at en superkjekkas på alder med bondeparets sønn ber henne inn på fest i nabohuset.
Flere usannsynligheter
Så fortsetter det med usannsynligheter som at Brigitte må til Paris i legebesøk, støter på superkjekkasen igjen, innser at han er et feiltrinn og går rett i armene på en fremmed fyr (Michael Nyqvist) på hotellet der hun bor. Jeg røper ikke mer.
Men legger man til side kravene om et mer troverdig manus, er det fullt mulig å glede seg over at Huppert løfter de enkelte scenene mange hakk ved hjelp av sin (selv)ironiske spillestil. Det redder filmen unna de verste pinligheter av typen "moden kvinne jakter på kjærlighet".
Likevel sjarmert
Filmatisk er "Noen dager i Paris" en uoriginal bagatell, bortsett fra en visuelt tøff scene der Brigittes sønn viser klovnekunster.
På budskapssiden blir jeg likevel sjarmert av måten Fitoussi lander det hele på: Utroskap må ikke være en utilgivelig katastrofe for et skrantende ekteskap, men kan få gamle glør til å flamme opp igjen.
FLERE FILMANMELDELSER: