Vi følger et team av dokumentarfilmskapere, som reiser rundt i USA i tanks på jakt etter den neste store naturkatastrofen, samt en liten familie som på grunn av geografiske tilfeldigheter havner midt i tidenes tornadoopphopning i en småby i Oklahoma. Med unntak av noen hjernedaue, men ganske sjarmerende bipersoner, er hele gjengen som klippet ut av klisjékatalogen. Her får vi rikelig med heltemot, dumdristighet, profesjonsutløst kynisme, ungdommelig forelskelse og opprør mot foreldregenerasjonen med påfølgende anger fra begge sider. Ja, du har sett det før. Mange ganger.
De sjablongaktige, grunne rollefigurene er vanskelige å engasjere seg i. Resultatet er at man ikke reagerer noe videre når de blir slengt opp i en brennende tornado. De små hintene om at alt dette ekstremværet muligens skyldes menneskeskapte klimaendringer, fungerer bare som et påtatt moralistisk grep, og er mer irriterende enn noe annet.
Det er uansett ikke storyen som er grunnen til å se en film som dette, men de storslåtte bildene og lydene av trær, semitrailere og digre passasjerfly som blir tatt av vinden. kameraene dveler lite ved ødeleggelsene i etterkant, men haster videre til neste skypumpe. Dette er katastrofefilm av aller enkleste sort, men for noen av oss fungerer det kjempefint som ukomplisert popcorn-underholdning. Forvent bare ingenting som ligner på en god historie mellom kastene.