Heldigvis handler ikke alle romantiske Hollywood-komedier om unge mennesker med livet foran seg og trang til å formere seg. I "And so it goes" lærer en enke og en enkemann at det finnes et liv etter den store kjærligheten. Til og med et herlig et.
Historien er en slags variasjon over den Oscar-belønte kjempehiten "Livets lyse side" med Jack Nicholson og Helen Hunt. Men dessverre er "And so it goes" bare en skygge av originalen. Glatt, lettvint og lettfordøyelig. Uten den nødvendige lidenskapen, og med langt fra så interessante personligheter.
Filmen er ikke direkte dårlig, den er velspilt nok og har både morsomme, tankevekkende og rørende øyeblikk. Den er bare så lunken! Selv med dyktige filmstjerner som Michael Douglas og Diane Keaton i hovedrollene, blir vi aldri skikkelig engasjert verken i hovedpersonene eller deres indre forvandling og utvikling.
Oren (Douglas) er en selvsentrert og egenrådig enkemann som er i ferd med å pensjonere seg fra eiendomsmeglerjobben. Leah (Keaton) er enke, hun synger standardsvisker på en lokal restaurant, og brister rett som det er ut i ukontrollert gråt. Oren og Leah blir naboer, og kjemien dem imellom er først ikke all verden. Så blir utrivelige Oren blir tvunget til å passe på sitt ni år gamle barnebarn, som han ikke kjenner. Leah forbarmer seg over jenta. Mens Oren etter hvert forbarmer seg over Leahs skrantende sangkarriere. Så er det bare for oss publikummere å lene oss tilbake og vente på Den Store Forvandlingen.
"Og sånn går dagene. Det gjelder å henge med videre, selv om livet slik vi likte og var vant med å leve det er forbi. Bak skyene er himmelen alltid blå, osv".
Noe sånt betyr vel den ulne originaltittelen, som ingen har brydd seg om å oversette til norsk.