"Beatles". Regi: Peter Flinth. Med: Louis Williams, Ole Nicolai Jørgensen, Halvor Tangen Schultz, Håvard Jackwitz, Susanne Boucher med flere. Manus: Axel Hellstenius. Norge 2014. 1 time 54 minutter. Aldersgrense: 7 år. Egnethet: Ungdom / Voksen.
Spørsmål som lurer i bakhodet, er: Kan en dansk regissør makte å levendegjøre tenåringene på Oslos indre vestkant som drømmer om å bli som bandet Beatles?
Manusforfatterne Lars Saabye Christensen og Axel Hellstenius har vært smarte nok til å skjære inn til beinet og begrense seg til 1968 i stedet for de mange årene fra 1965 som boka skildrer.
Likevel, det tok litt tid før filmen grep tak i meg og miljøet satte seg. Slik blir det ofte når vi skal bli kjent med hele fem personer – Kim, Ola, Seb og Gunnar og den skjønne Cecilie – og gjennom korte glimt fatte deres ulike bakgrunn.
Tidstro 1960-tallshjem
Men gradvis vokser det fram noen skikkelig fine, tidstro skisser fra 1960-tallshjem: Gunnar leverer butikkvarer hos en kvinne som savner fysisk nærhet, Seb fortviler fordi lykken er sendt på dør hos hans foreldre, Kim får besteborgerlige formaninger fra pappa banksjefen mens Cecilies mor i overklassevillaen stadig rammes av migrene.
Voksenverdenen er også representert ved scener fra skolen, ikke minst den høyst minneverdige og lattervekkende episoden da naturfaglæreren løfter en slange etter halen. Flott!
Mot denne resonansbakgrunnen lar regissør Peter Flinth de unge amatørskuespillerne utfolde all sin ungdommelige lengsel og usikkerhet. Rammefortellingen med voiceover er greit lagt til en norskeksamen der hovedpersonen Kim famler seg fram til fortellingen om ham selv og drømmen om to jenter, Nina og Cecilie, samt gjengens mislykkede forsøk på å bli til et band.
Midtveis tar det fyr
Skuespillerne lykkes overraskende godt, til dels glimrende i å utforme replikker og scener. Innvendingen min går på at filmens første tredjedel hadde trengt enda mer fortvilelse. Mørke scener fra boka er droppet, som da guttene hiver samlingen med stjålne bilmerker på sjøen og finner et lik i fjæra av en mann som har tatt livet sitt. Eller den grufulle skildringen av kameraten som sprenger i stykker ansiktet sitt med en kinaputt.
Men midtveis et sted tar det fyr, i en utmerket balanse mellom humor og desperasjon. Flinth fester grepet og regisserer alt under mottoet fra bandnavnet til gutta: Snafus – Situation Normal, All Fucked Up. I scene etter scene går det galt for Kim og vennene, og slik berges filmen fra å ende som en romantisk komedie etter ordinær hollywood-oppskrift til å bli et levende drama. Kim må virkelig slite for å finne sin egen stemme og kjempe for henne han elsker.
Ekte Beatles-musikk
En avgjørende stemningsskaper er musikken som, utrolig nok, er ekte Beatles-musikk. Her skal produsenten ha all ære for å ha jobbet i to år med å få rettighetene til å bruke berømte låter og slik gjøre guttas lytting på det britiske bandets lp-plater troverdig. Samtidig er det tøft at enkelte spor framføres i ny versjon av selveste Magne Furuholmen.
4-terningen vipper mot en 5-er. Men la gå. Danske Flinth har kommet godt fra regien. At boka alltid vil være bedre enn film-versjonen, sier mest om hvor godt Saabye Christensen har skrevet.
På kino 29. august.