2013 var et stort år for å filmer fra slaveritiden. Nå har endelig "Belle" nådd norske kinoer. Men stedet denne gangen er ikke de amerikanske størstatene, og epoken er ikke 1800-tallet. "Belle" tar utgangspunkt i historien om virkelighetens Dido Elizabeth Belle, den uekte datteren av en britisk marineadmiral og en svart slavekvinne i Vest-India, på midten av 1700-tallet.
Da Didos mor døde, tok faren henne med seg hjem til England, der hun vokste opp hos sin grandonkel og tante på storslagne Kenwood House utenfor London. Historien, om den kanskje ikke er helt biografisk korrekt, er som et vakkert og rørende eventyr. Kostymedrama i overklasseomgivelser har vi sett mye av både i filmatiseringer av Jane Austens romaner og i tv-serien "Downton Abbey". Men i tillegg til å kretse rundt de evinnelige "gode partiene" på ekteskapsmarkedet og kvinners vanskelige, ufrie kår, handler "Belle" også om slaveriets stilling i kolonimakten England.
Det ville være en grov overdrivelse å si at barnløse lord og lady Mansfield var henrykte da deres grandsønn kom hjem med fargede lille Dido, for at hun skulle vokse opp hos dem sammen med en annen forlatt liten grandniese, Elizabeth Murray. Men selv om Dido, både på grunn av sin hudfarge og fordi hun var født utenfor ekteskap, ofte ble holdt utenfor i offisielle sammenhenger, ble hun likevel en del av familien.
De to unge jentene vokste til, og det ble lagt mye energi i å finne et passende ekteskapsparti for Elizabeth. Ingen regnet med at Dido noensinne kunne bli godt gift, så hun fikk heller ikke ta del i det aristokratiske samfunnslivet hun hadde vokst inn i. Samtidig behandlet lord Mansfield, som også var landets høyesterettsjustitiarius, en viktig ankesak som skulle få store konsekvenser for synet på slaveri i England.
"Belle" gir et fascinerende innblikk i en engelsk overklassekultur der det å opptre sivilisert og "riktig" var alt, samtidig som man godtok barbariske lover og meninger om slaveri. At man hadde klare regler for hvilke emner det var for vulgært å snakke om rundt frokostbordet, og å være kledd i finstas fra morgen til kveld, var ingen motsetning til å se på slaver som en hvilken som helst skipslast eller handelsvare.
Inspirert både av sin egen bakgrunn og opplevelser som farget i en rik og beskyttet verden, og av synspunktene til den unge, idealistiske jusstudenten John Davinier, ble Dido stadig mer opptatt av å gjøre opprør mot urettferdigheten og hykleriet i denne kulturen. Hun så også paralleller mellom slaveriet og overklassejentenes kår som handelsvare for å skape stadig nye og mektigere allianser.
Filmen beveger seg tidvis farlig nær melodramaet når den tar for seg kurtiseringen rundt mulige ekteskapsallianser, og er tradisjonelt og ganske så forutsigbart penslet ut. Men dette oppveies av en usedvanlig sterk og god rollebesetning, herlige rollefigurer, vakre interiører og eksteriører, sjarm og en sterk og smittende idealisme og rettferdighetssans.